MODERNE ARBEIDSTAKERE
jobber til grensen av utbrenthet samtidig som de skal realisere seg selv. Til dette hører barn. Og til barn hører barneoppdragelse. Barn har en vemmelig evne til å ta mer hensyn til hva mor og far gjør enn til det de sier. Familien nedenfor er kanskje ikke helt ukjent:

Dagen begynner med masete foreldre som kjefter i vei om å forte seg slik barna ikke kommer for sent på skolen, trusselen om inndradde lommepenger dersom orden og oppførselskarakteren synker brukes aktivt. I forbifarten sier mor til far at «bare ta bilen du, jeg har et møte i 10-tida så jeg kan godt komme litt sent».

Ved middagstider er familien igjen nesten samlet. Lillesøster kommer for sent igjen og får kjeft (det må da gå an å passe tiden, bare vent til du begynner å jobbe). Mor, nyfrisert og fin (fikk en drop-inn-time hos frisøren på vei fra møtet tilbake til jobben), hører forskrekket på en historie fra storebror om at noen av guttene i klassen hadde skulka KRL-timen fordi de fant en død katt rett utenfor skolegården og gikk for å lete etter eieren. Det var snilt gjort, men uansett er det ikke lov å skulke er hele familien enige om.

FAR KOMMER
hjem med kommentaren om at «enda jeg gikk tidlig i dag tok det evigheter av tid på polet». Mor spør om han husket å ta med konvolutter fra jobben til julekortene samtidig som hun minner storebror om at han må huske å levere boka til skolebiblioteket (å ta ting fra skolen, det er stjeling det, du stjeler ikke). Far forteller lattermildt om hvordan han klarte å virke forberedt på møtet med en oppdragsgiver til tross for at han ikke hadde lest rapporten på forhånd. Han hadde planlagt å gjøre det, først i går kveld (men det var fotball på TV) og så ble gutta sittende og snakke om kampen i lunsjen og da gikk tiden.

Deretter er det tid for å nekte lillesøster penger til kino fordi hun må lese til prøven i morgen, (du vet at det ikke nytter å komme uforberedt, man kan ikke bare gjøre det som er morsomt, skolen må komme først). Storebror snakker om sommerjobben han ønsker seg og mor setter i gang (det er en kjempegod ide, da kan du både tjene penger og lære deg hvordan arbeidslivet fungerer, på jobben kan du ikke sitte og sove sånn som du gjør på skolen, skippertak går ikke an, i arbeidslivet er det hardt og systematisk arbeid som gjelder).

PENGESNAKKET
stimulerer storebror til et forsøk på å forhandle opp lommepengene. Dette kan far, han har nettopp hatt lønnsamtale med sjefen og vellykket snakket sin jobb opp fordi han ymtet frempå om jobbskifte og dermed ble en av de få som fikk individuelle tillegg. Argumentene kommer trillende (det må jo være rettferdig, lillesøster gjør like mye husarbeid som det, lik lønn for likt arbeid er prinsippet her i huset).

Lillesøster gir seg ikke med kinobesøket. «Alle de andre» skal gå og dessuten så fikk hun jo 5 på forrige prøve. Det er jo bare norsk - det viktige er å være kreativ sa frøken og det er jeg jo sier hun. Dessuten - når jeg skriver stil hjemme husker jeg alltid å bruke retteprogrammet.

Mor og far, som igjen er midt i en diskusjon om jobben blir irritert. Hva de andre får lov til og hvordan de oppfører seg er helt uinteressant. Dessuten «om du fikk 5 forrige gang er helt irrelevant for denne prøven. Ikke prøv deg - grammatikk er ikke kreativt (moderne skoler altså!). Retteprogrammet skal bort fra PC-en til du har lært deg å stave ordentlig. Uten utdannelse havner du i en ufaglært ni til fire jobb.

LILLESØSTER
furter i et hjørne og mor og far får endelig fred til å fortsette diskusjonen som gjelder mors krangel med en kollega. Far hører med sympati på tiraden om dusten som er like kreativ som en leca-blokk (kreativitet er jo tross alt det viktigste for å klare jobben), ikke tar hensyn til mors standing i firmaet (jeg har jo en del å gå på), ikke tar hensyn til hvordan prosjektgruppa fungerer sammen (gidder aldri være med ut og drikke øl). Dessuten bruker han fremdeles Windows 95 og går hjem til fast tid selv når fristene nærmer seg (han må da skjønne at vi må jobbe hardt i perioder og heller ha de gode dagene etterpå).

Beskrivelsen av denne familien er sannsynligvis ikke engang særlig karikert. Mor og far er genuint opptatt av å lære barna sin de gode gamle dydene: punktlighet, respekt for andre og andre eiendom og innsats uansett hvilken jobb det er snakk om, arbeidsmoral, rettferdighet, redelighet - kort sagt være et skikkelig menneske som gjør sin plikt og viser omsorg for andre.

DISSE NORMENE
står heldigvis fortsatt sterkt i vårt samfunn. Dette gir oss som foreldre og arbeidstakere flere grunnleggende utfordringer: Den første er selvsagt å sørge for at normene overlever. Dette krever et kritisk blikk på det moderne arbeidslivet: er det preget av idealet om å gjøre sin plikt og vise omsorg for andre, er de nye organisasjonsformene med vekt på individuelle prestasjoner og belønninger forenlig med rettferdighets og redelighetsidealer og kollektivt ansvar?

Denne utfordringen lar vi ligge her og går heller løs på den neste: nemlig måten vi overfører disse normene på. Verken mor eller far er dårlige arbeidstakere. De gjør det de skal og vel så det, er kreative og oppdatert på fagfeltet sitt. Mor og far tenker mye på jobben når de har fri. De er opptatt av lønnsomheten, produktiviteten og arbeidsgivers omdømme i media. Mor og far er gode, hardarbeidende moderne arbeidstakere som er opptatt av likebehandling og rettferdighet.

Men mor og far vokste opp med foreldre med fast arbeidstid. De kom aldri for sent og var aldri borte hvis de ikke var døden nær. Arbeidstiden var hellig og lunsjpausen ble overholdt. Skillet mellom arbeid og privatliv var tilnærmet absolutt. Alle i samme posisjon tjente det samme og frynsegoder var ikke oppfunnet. Det fantes aldri en penn eller skriveblokk med firmanavn i barndomshjemmet og «ute med jobben» var en ukjent aktivitet. Det var ikke det at bestefar og bestemor ikke var opptatt av jobben sin, men det var bare slikt det var. Normene var like klare og gjenkjennelige som pappas matpakke med brunost.

VÅRE JOBBER
og den måten vi organiserer våre arbeidsliv byr på en langt større pedagogisk utfordring. Vi lar de samme grunnleggende normene styre oss, men på en langt mer komplisert og uklar måte. Vi mener, helt oppriktig, at jobben skal gjøres skikkelig, at du verken skal stjele arbeidsgivers tid eller eiendom, at du skal behandle kollegene dine skikkelig. Lista er svært lik den våre foreldre kunne satt opp.

Men hva er det barna ser? De ser et arbeidsliv fullt av frisørtimer, spennende arbeidseiser, økende økonomisk forskjeller og avansert datautstyr betalt av arbeidsgiver. Våre foreldre kunne i stor grad si «se på oss», vi moderne arbeidstakere har en langt vanskeligere oppgave. Vi skal overføre «skjulte normer» eller normer vi etterlever på uklare måter. Vi vil at barna våre skal overta de grunnleggende normene. Vi vil at de skal bli skikkelig arbeidstakere.

Og vi vil at de skal være i stand til å ta vare på seg selv i et arbeidsliv som stiller umettelige krav (noe som er vel underbygget både i Fafos og andre arbeidslivsforskeres arbeid). Men kravene kommer ikke i den utgaven vi forteller til barna om, i form av fast arbeidstid, arbeid først og moro etterpå, fysisk slit, regnskap over penner og telefoner eller manglende pauser.

Løsningen er selvsagt ikke det gamle arbeidslivet med trange rammer og en rigid arbeidsgiver. Men vi burde kanskje av og til også trekke inn barneoppdragelse når det moderne arbeidslivet debatteres? Det har kanskje aldri vært viktigere enn i dag å innprente barna våre om at de må gjøre som vi sier og ikke som vi gjør.