Monarkiet under kong Olav manglet et viktig aspekt, det kvinnelige

KONG HAAKON
, dronning Maud og kronprins Olav kjente så å si ingen da de kom til Norge i 1905. For kronprinsen ble det en ensom oppvekst. Det meste av undervisninga fikk han alene på Slottet, først da han ble eldre fikk han lov til å ta noen timer på Halling skole. Resultatet av den manglende sosiale treninga, var at kronprinsen ble en innesluttet, nervøs og usikker gutt.

Dette var en usikkerhet som hang ved ham lenge, og som forsvant først da han fikk sitt livs store kjærlighet, Märtha, ved sin side. Første gang kronprins Olav fikk øynene opp for henne, var på et familietreff i Danmark i 1921. Under OL i Amsterdam i 1928, tok han med seg den svenske prinsessen på en nattlig spasertur. De gikk seg vill mellom alle kanalene, og da de fant veien tilbake til hotellet, var de forlovet.

EKTESKAPET
ble svært lykkelig, og de som kjente kronprins Olav, merket at Märtha hadde en svært heldig innflytelse på ham. Hun fikk fram alle de gode egenskapene som lå i ham, og var en svært god støtte for ham.

Märthas og Olavs liv strakte seg over til sammen nitti år, men bare tjue av disse fikk de leve sammen. Etter elleve års ekteskap kom andre verdenskrig, og i de fem lange krigsårene bodde kronprinsparet på hvert sitt kontinent og så hverandre bare sjeldent.

Da krigen var over og kongefamilien vendte hjem i triumf, lå tilsynelatende alt til rette for mange og lykkelige år. Men Märthas helse ga raskt grunn til bekymring. Fra høsten 1945 var hun plaget av sterke isjiassmerter, og i 1947 måtte hun gjennomgå en stor ryggoperasjon i Boston. Under operasjonen ble hun smittet med gulsottviruset, som slo ut i full styrke i 1950 og igjen i 1951. Etter hvert utviklet gulsotten seg til skrumplever. Etter en lang og tapper kamp mot sykdommen, døde kronprinsessen 5. april 1954, bare to uker etter sitt og kronprins Olavs sølvbryllup.

Kronprinsen var bare 51 år gammel da han ble enkemann. Det var et tap han aldri kom over, og i de nesten 37 årene han overlevde henne, gjenopplevde han ofte ensomheten som hadde preget barndommen hans.

TRE ÅR ETTER
kronprinsesse Märtha, døde også kong Haakon, og Olav ble konge. Det er allmenn enighet om at Olav V gjorde det svært godt som konge, men internt på Slottet var det problemer. Dronning Maud levde ganske tilbaketrukket i sin tid som Norges dronning, og etter hennes død i 1938, gikk det hele 52 år før Norge igjen fikk en dronning. I løpet av denne tida vennet hoffet seg til at det ikke fantes kvinner i systemet.

Utad hadde kronprinsesse Märtha framstått som Norges dronning i alt annet enn tittel, spesielt etter krigen. Men kong Haakon var en bestemt herre, og Märtha hadde alt for stor respekt for ham til at hun ville legge seg opp i det hun anså som hans saker. Hun hadde heller ikke noe kontor på Slottet, og ble dermed ikke tilstedeværende i hoffets daglige arbeid.

Haakon VII var Olav Vs store forbilde, og selv om kong Olav tilpasset monarkiet og sin stil til tida og samfunnet han regjerte i, ble hans kongegjerning i mangt og mye en fortsettelse av kong Haakons. Kong Olav bygde kongegjerningen på de samme tre grunnpillarene som faren: kirka, idretten og forsvaret. Hoffet og staben på Slottet ble i hovedsak rekruttert fra militæret, noe som førte med seg en svært militaristisk og maskulin stil. Kong Olav var i tillegg en ganske autoritær mann, som likte å ta avgjørelser og som det ikke var så lett å påvirke.

AT MESTEPARTEN
av hoffet var hentet fra forsvaret, førte til at beslutningsprosessen ble svært militær. Avgjørelser ble forelagt kongen, som ga ordre om hvordan det skulle gjøres. Når han hadde bestemt seg, skulle man helst ikke ta saken opp igjen. Men dette skyldtes ikke bare den militære stilen, men også at kong Olav var en mann som etter hvert følte seg svært sikker i kongerollen, og også at han ikke hadde noen dronning å rådføre seg med. Han ble vant til å ta avgjørelser på egen hånd.

Kong Olav glemte aldri sin avdøde kone, og gjorde hva han kunne for å holde hennes minne levende. Mens Maud hadde vært den tilstedeværende dronningen som allikevel var fraværende, ble Märtha den fraværende dronningen som allikevel var tilstedeværende. Dronningplassen fantes, men den ble stående tom i hele kong Olavs regjeringstid. Ikke bare var det utelukket for ham å gifte seg på nytt, men det kan virke som om han mente at hvis ikke hun ble dronning, skulle heller ingen andre få bli det. Dette førte til at kong Olavs to førstedamer, prinsesse Astrid og kronprinsesse Sonja, ikke fikk det spillerommet de trengte for å utvikle sine selvstendige roller.

PRINSESSE ASTRID
var bare 22 år gammel da hun ble førstedame ved morens død, og var vel ennå ikke sikker nok på seg selv til å stå imot faren. Kronprinsesse Sonja møtte heller ikke mye forståelse hos de eldre mennene ved hoffet for at hun ønsket å skape sin egen rolle i tråd med sin tid og sine personlige forutsetninger. Foreslo hun endringer eller reformer, fikk hun vite at det var umulig, fordi man alltid hadde gjort det på én bestemt måte.

Som bedrift fungerte ikke Slottet så godt i kong Olavs siste tid. Måten Slottet ble drevet på, var ofte kaotisk og lite effektiv. Kongen og kronprinsparet hadde separate staber, og det var lite samhandling og kommunikasjon mellom disse. Det medførte uklarhet om arbeidsoppgaver, som igjen medførte mye unødvendig ekstraarbeid. Budsjettering fantes knapt, og Slottet forfalt av mangel på vedlikehold. I likhet med kronprinsesse Märtha, besitter prinsesse Astrid og dronning Sonja et stort administrativt og organisatorisk talent. Trolig kunne en del av dette vært unngått om kong Olav hadde latt dem slippe til i større grad.

SOM KVINNE
ville kronprinsesse Märtha sannsynligvis ha hatt litt andre perspektiver på en del ting enn hoffets menn. Etter hvert innså kong Olav at det ville lønne seg å hente inn medarbeidere med en litt bredere bakgrunn enn den militære. Men det var først i 1982, etter 25 år på tronen, at han gjorde alvor av det, og ansatte Barbara Iliff som assisterende kabinettsekretær.

Prinsesse Astrid beskrev nylig foreldrene som «et fantastisk team som støttet hverandre». Sammen ville kong Olav og dronning Märtha ha vært det perfekte kongeparet. Hun ville ha vært en viktig og god støtte for ham i hans kongegjerning. At ting utad allikevel fungerte så godt at monarkiet i en meningsmåling i 1986 hadde en oppslutning på 90.9 prosent, sier en god del om de mange gode egenskapene kong Olav var i besittelse av. Han fant en, for sin tid, perfekt balanse mellom nærhet og avstand, og han hadde en sjelden plikttrohet og en sterk karisma.

Allikevel er det en svært nødvendig modernisering kong Harald og dronning Sonja har gjennomført de siste tolv årene. Spesielt har det vært en utfordring for Dronningen, som har måttet skape en rolle som aldri hadde eksistert fullt ut.