«JEG ELSKER DE SMÅ
stener i stranden høiere enn noen fyrste sin skatt av edelstener. Enhver av dem er mig et hellig symbol.»

Slik uttrykker Tjømes dikter, Alf Larsen (1885- 1967), seg i essayet «For første gang på jorden» fra 1954. Larsen var en omstridt mann, anarkist i sin ungdom, antroposof i moden alder. En stri polemiker, en stor poet, redaktør og utgiver av tidsskriftet Janus, født på Hudø, seinere bosatt på gården Rød ved Tjøme kirke, i Larsens tid «en fredens bolig», i dag omgitt av en golfbane.

I ETTERTID LEVER Alf Larsens navn først og fremst gjennom hans poesi og essay. På sitt beste var han en fremragende lyriker, med kraftige bilder og rullende rytmikk. Få kunne som Larsen dikte om spennet mellom liv, død og det som eventuelt måtte befinne seg hinsides eller midt imellom. Inspirert av havets kamp mot steinene rundt Tjøme skriver han:

«I nattens stillhet hører jeg evighetens brusen som jeg i de stille dager hører den fjerne brenning fra stranden. Det skriver jeg om, og det kaller jeg mine tanker.»

Dette skriver han i den essayistiske aforismesamlingen «Nattetanker» (1951). Om den skrev lyrikeren Olav H. Hauge i sine dagbøker: «Eg har aldri lese ei bok som har kome med so mange av mine eigne tankar . Aldri.» Hauge peker på en sterk egenskap ved Larsens formuleringsevne. Han får tanker til å stå fram som stjerneglimt mot en mørk himmel, og det er som om du har oppdaget dem selv.

STEINER VAR EN AV
Alf Larsens spesialdistanser. I diktet «Indgangen» (1915) skriver han:

Stenene brænder mot havet i syd,

hvor søndenvinden står på.

Hørslen har druknet i dønningens lyd, og synet er slukt av det blå.

Det velter med blomster i blåt og hvidt

på bakkens flammende held -

Blæsten stryger, voldsomt og blidt,

det mørke gnistrende fjeld!

35 år seinere er det fortsatt de evige spørsmål som blafrer gjennom Larsens dikt. Da skriver han «Sett i sten», som lyder slik:

I stranden maler havet

de hårde sten til grus

slik har det fra urtid gravet

i grunden på tidens hus.

ER DU VED STRANDA
i sommer, kan du med Alf Larsen løfte en stein og føle at den er «tett og gylden, så fast og ren/en uttømt mening, en fuld forklaring!». Deretter slipper du den ned i vannet, og lar den synke «tilbunns i mitt hjertes fred», til den ligger der nede «som en sunken stjerne/og lyser nu gjennem natt og dag».

Og ser du etter, oppdager du at det ikke lenger er en stein som ligger der nede, men «det var verdens kjerne/jeg holdt i hånden hin sommerdag». Og sommeren ruller, med lyse netter og havklare dager. Helt til dikteren begynner å lengte etter mørke. Igjen er han ved havet, i «Nattetanker», og endelig er sommeren over. Lyst er det likevel, men lyset kommer innenfra:

«Hvor godt efter alle de lyse netters pine en dyster høstkveld nede på stranden å gjennomstrømmes av mørke og blest! Havet vandrer igjenom dig med sine hvite skumtopper, og du føler det som om saltets karske kraft blev din. Saltet er kaos' sjel, verden er evig frisk på bunden.»