annonse

Kjøp boka her!

Ibsen - Kunstnerens vei

• Forfatter: Bjørn Hemmer
• Forlag: Vigmostad & Bjørke

NY IBSEN-INNFØRING: Stadig kommer nye bidrag til Ibsen-forskningen. Bjørn Hemmers nye bok er et av de sterkeste noensinne, mener vår anmelder.
Foto: Erlend Aas/Scanpix

Det er ingen gitt å skaffe seg oversikt over den kolossale mengden av bøker og artikler som er skrevet om Ibsen, og nye bidrag føyes stadig til. Et av de siste står professor Bjørn Hemmer for, en mann som gjennom et langt akademisk liv har publisert en rekke bøker og artikler om Ibsen. Med «Ibsen - Kunstnerens vei» setter han kronen på verket.

Lek og lærd
La det være sagt med en gang: Boka er en fortreffelig innføring i Ibsens dramatiske forfatterskap, kanskje en av de beste som overhodet finnes? Den er skrevet for både lek og lærd og er befriende ujålete. Hemmer er skeptisk til dem som går til teksten med ferdigsydde teorier, så skeptisk at mange av hans kolleger nok - med rette? - vil oppfatte ham som teorifiendtlig. For Hemmer er teksten alfa og omega, og i sine egne analyser tar han Ibsen på ordet og tekstene på kornet.

Om sin tilgang til «Hedda Gabler» skriver han at det ikke skal legges noe «apriorisk raster» over teksten, den skal få tale for seg selv: «Enkelt og liketil vil jeg forsøke å gå inn i Ibsens univers»!

Dette er en gjennomgående metode, og den likner til forveksling nykritikkens close reading, rent bortsett fra at Hemmer ikke deler nykritikernes programmatiske avvisning av forfatterintensjonen. Han er heller ikke så tilbøyelig til å fortape seg i detaljer, selv om han stedvis går meget grundig inn på enkeltpassasjer i tekstene.

Store linjer
Det ligger i sakens natur at han holder seg til de store linjer. I sin bok tar han nemlig for seg mer eller mindre grundig så godt som alle Ibsens skuespill, samt diktet «På vidderne». Han legger mer vekt på det innholdsmessige - på Ibsens livs- og menneskesyn - enn på det formelle og dramaturgiske. Dette er i samsvar med den oppfatning som ligger til grunn for hele framstillingen, nemlig den at Ibsens diktning har «en humanistisk appell» og «en eksistensiell relevans» som det er nødvendig å ta vare på. Følgelig bør og skal den heller ikke plasseres i «et estetisk lukket rom». Her er Hemmer på linje med Ibsen selv, som hevdet at han beskjeftiget seg med «et alvorligt tankeindhold».

Det faller lett å slutte seg til Hemmer (og Ibsen) på dette punkt. Men dermed er ikke alt sagt. Et slikt syn kan gi rom for mange og innbyrdes temmelig ulike oppfatninger av hva Ibsens humanisme og eksistensielle relevans består i.

Går i klinsj
Hemmer har selvfølgelig sitt syn, og det framhever han med styrke og konsekvens. Således hender det ikke sjelden at han «belærer» regissører og skuespillere om hvordan Ibsens stykker helst bør spilles og settes opp, og særlig hvordan det ikke skal skje. I det hele tatt legger han ikke skjul på at han misliker dem som klusser med tekstenes opprinnelige og iboende meningsinnhold, enten de hører hjemme i forskernes eller dramaturgenes rekker.

Hemmer er ingen utpreget polemiker, selv om han ofte og gjerne går i klinsj med folk som bedriver unødig modernisering eller kler tekstene i teoretiske tvangstrøyer.

Man gjør neppe Hemmer urett om man betegner ham som tradisjonalist i sitt Ibsen-syn. En annen Ibsen-forsker har til og med anvendt den mer odiøse betegnelsen museumsvokter. Det forekommer overdrevent, selv om det virker som om Hemmer har større affinitet til det Ibsen-bildet som ble kolportert før.

Pessimist
Hvilken Ibsen er det så Hemmer går i bresjen for? Spørsmålet kan lettest besvares ad negativ vei. Det er ikke den desillusjonerte og misantropiske pessimisten og den kyniske avsløreren av menneskelig egoisme og selvbedrag, knyttet til driften mot makt, eiendom og seksualitet, som har vært så sterkt framme i nyere Ibsen-forskning.

Hemmer benekter på ingen måte at det også finnes en slik side hos Ibsen, men for ham er det viktigere å framheve idealisten Ibsen, den framtidsrettede Ibsen som insisterte på nødvendigheten av å leve et liv i frihet og sannhet.

Her synes Hemmer å være på linje med Atle Kittang, som i sin Ibsen-avhandling framhevet Ibsens heroisme, et begrep som langt på vei dekker det Hemmer mener med idealisme.

I sin iver etter å fastholde Ibsens framtidsrettede idealisme, kan det nok hende at Hemmer kommer til å nedtone den dype misantropi som preger flere av Ibsens (især seinere) verker.

«Vildanden»
Det viser seg særlig i hans oppfatning av Relling i «Vildanden», som han ikke helt overbevisende vil ha fratatt posisjonen som Ibsens talerør.

Men Hemmer har mange gode kort på hånda, og han spiller dem godt. Flere av hans analyser av enkeltverk kan framheves, f.eks. av «Brand», hvis hovedperson han tar i forsvar, og av «Bygmester Solness».

Fortrinnlig
I det hele tatt vitner «Ibsen - Kunstnerens vei» om stor innsikt i og oversikt over et forfatterskap som nettopp i kraft av sin eksistensielle relevans vedblir å gripe og forurolige.

For de av oss som ikke har posisjoner å forsvare på Ibsen-forskningens slagmarker, gir boka en fortrinnlig innføring - det er en påstand som fortjener å bli gjentatt som konklusjon. I denne kategorien hører vel de fleste potensielle lesere også til.