I skole hos Solstad
Om det så er nyere norsk litteratur, så henviser også teksten til den. At Tesmans hustru kalles Susanne Marsteiner, er heller ikke tilfeldig. Parallellene til Trude Marsteins siste roman er nemlig temmelig tydelige. Dag Solstad spøker også i kulissene. Tesman likner en slektning av Elias Rukla - begge føler seg som bipersoner i sitt eget liv - og ikke nok med det: selve skrivemåten bærer bud om at Bjørnstad har gått i skole hos Solstad.

Uselvstendig kan vi likevel ikke kalle Bjørnstad. Både tematisk og stilistisk er «Tesman» typisk for forfatteren. På nytt behandler Bjørnstad en mannlig kjønnsrolleproblematikk samtidig som han gir en satirisk framstilling av tidas intellektuelle og kunstneriske miljøer. Det ene kan ikke ses løsrevet fra det annet.

Mannsportrettene befinner seg i grenselandet mellom typetegning og mer nyansert menneskeskildring. Således er romanens hovedperson skildret med betydelig psykologisk innsikt, med innlevelse, forståelse og ganske stor sympati. Hans venn gjennom alle år, den dypt selvopptatte og overflatiske skjørtejegeren og suksessforfatteren Bergmann, likner på sin side en karikatur, nådeløst avslørt som han blir, både av kameraten og av forfatteren.

Spekulasjoner
Tesmans «sorgarbeid», som det så ufølsomt heter, fyller det meste av romanen, og slik det gjerne gjør, gir også Tesmans sorg støtet til tanker omkring hva slags liv ektefellene har hatt sammen, og til spekulasjoner over hvordan den avdøde dypest sett var. Et selvmord er en gåtefull handling, og slik framstilles det også her. Både Susanne og Tesman er psykologer av yrke, men svært ulike av karakter. Selv om Tesman har gjort seg mest bemerket av dem, er Susanne den sterkeste. Mindre åpen er hun også, og Tesman mer enn aner at hun ikke i ett og alt har følt seg tilfreds i ekteskapet.

Et av spenningsmomentene er knyttet til Tesmans mistanke om at Susanne har vært utro med hans egen bror, et annet er knyttet til en niese som flytter inn i kjellerleiligheten hos Tesman.

Her fordriver hun tida i ensomhet med å tonesette noen dikt som Susanne i all hemmelighet har skrevet. Mens Tesmans «sorgarbeid» er tilforlatelig skildret, er disse motivene ikke helt tilfredsstillende behandlet. Vi får aldri vite hvordan ting henger sammen. Flere løse tråder henger og dingler til slutt, og handlingen løper ut i sanden og roper på en fortsettelse.

Uten barnesykdommer
Det er mange gode ansatser i «Tesman», men den er ikke helt så gjennomført som Bjørnstads forrige roman, «Ludvig Hassels tusenårsskifte». Etter mitt syn er det Bjørnstads beste og strammest komponerte roman. Men også årets roman bygger opp under inntrykket av at Bjørnstad har kvittet seg med sine «barnesykdommer» og har nådd fram til større modenhet, både på det språklige og på det psykologiske planet.