- DI_6oo26ki7.jpg -->Moralsk lærestykke i Brecht-tradisjon. Fascinerende annerledes filmet teater.

5

Dogville

  • Regi: Lars von Trier
 «DOGVILLE»: Nicole Kidman som nådegaven Grace.

«DOGVILLE»: Nicole Kidman som nådegaven Grace.

FILM: Lars von Triers film «Dogville» er lansert som første del av en ny Amerika-trilogi og allerede kritisert for sin politisk korrekte antiamerikanisme. Å se «Dogville» med slike briller er å miste fokus; filmen er en utforskning av makt og ondskap på et allmennmenneskelig nivå. Sivilisasjonskritikk, ja, men uten geografisk begrensning.

Flukt fra gangstere
I depresjonstidas USA kommer den mystiske, unge Grace (Nicole Kidman) til en småbyen Dogville i Rocky Mountains. Hun er på flukt fra gangstere, og byens idealistiske forfatterspire, Tom (Paul Bettany), overtaler de øvrige innbyggerne til å holde henne skjult. I motytelse tilbyr hun en gave; hun skal gjøre dem tjenester. I begynnelsen er det ingen som trenger hennes hjelp, men gradvis setter de pris på hennes godhet og krever mer. Når både politi og gangstere rykker flyktningen nærmere, og til og med utlover en belønning, innser byens folk at de har makt over henne. Så begynner en utnyttelse som ender i rent slaveri, bokstavelig talt i lenker og med jernklave rundt halsen.

Teatralsk
Ribbet for kulisser - her er hus, gater og selv byens hund tegnet opp med kritt - kommer von Triers ideer og ord fram med en pedagogisk overtydelighet som minner om Berthold Brechts lærestykker. Her er til og med en egen fortellerstemme og en kapittelinndeling som varsler om hva som skal skje i neste avsnitt. Den brechtske verfremdungs-effekten tones bare ned ved den filmatiske bruken av nærbilder; skuespillerne alluderer ikke bare til moralske dilemmaer, de spiller dem med dundrende dyktighet og innlevelse. Visst er dette filmet teater, men det er på samme tid tett og nær film.

Nicole Kidman er overbevisende som Grace. Karakteren er en slags Kristus-skikkelse som er sendt til menneskene for å gjøre gode gjerninger. Alternativt kan man følge Brecht-sporet og se temaer fra «Det gode mennesket fra Sezuan», der menneskene settes på en prøve de fleste av dem ikke består. Det er lett å se i von Triers stiliserte univers at Grace-rollen kunne vært tolket mer sentimentalt og endimensjonalt, men Kidman faller heldigvis ikke for fristelsen. Midt oppe i den overveldende ondskapen står hun som en martyr det er mulig å tro på. Bettanys Tom-skikkelse er tilsvarende troverdig i forvandlingen fra idealist til opportunist.

Formspråket er ikke originalt, men annerledes enn alt man har sett på film før. Budskapet er imidlertid av kjent von Triersk kulturpessimistisk merke. Når Grace tar hevn, etter inspirasjon fra «Tolvskillingsoperaen»s Sjørøver-Jenny (Hoppla!), er det nesten slik at vi utbryter et frydefullt: Yess! Lars von Trier har rett, så dårlig står det til med oss mennesker. Han bruker nesten tre timer på å banke det inn i oss, men det er verdt erkjennelsen.

 

Les også