Historien om et varslet sammenbrudd. Et monumentalt dansk overklassedrama. Slaget om sjelen.

5

Arven

  • Regi: Per Fly
  • Opphavsland: Danmark
FILM: «Arven» er et monumentalt familiedrama, et skjebneepos fortalt med klinisk presisjon, med troverdige detaljkunnskaper og poetisk nerve. En film som etterlater hull i hjertet og søkk i magen.

Regissør Per Flys debut var «Benken», der han tok fatt i det danske samfunnet på nederste trappetrinn. Nå har han snudd blikket mot overklassen. Vi kan nesten ikke vente på neste Fly i denne bebudede trilogien.

Fly er en ung regissør som makter å fortelle en klassisk trekanthistorie om kjærlighet, arv og miljø. Dette gjøres på en ganske så usnobbete måte, selv om det handler om de meget privilegerte med gamle penger på bok.

Alle som en gang skal arve noe - mer enn slitte hybelkaniner- har seerplikt. De steinrike skal ikke være redde for å bli utsatt for billig harselas på vegne av sin overklasse. «Arven» er langt alvorligere. Tung realisme, men ikke uten svart snerten humor.

Besatt kynisme
Handlingen kan virker forutsigbar. Christoffer (Ulrich Thomsen) har forlatt familiebedriften i Danmark. Han er lykkelig gift med en svensk skuespillerinne (prinsessetolket av Lisa Werlinder). Christoffers Stockholms-restaurant går strykende, men det gode liv kan ikke vare inn i solnedgangen.

Christoffer må hjem. Han tvinges til å ta over stålverket, etter en far som ikke klarte presset, men valgte å ta sitt eget liv:

- Din far var alltid svak, Christoffer. Du er som meg, sterk, sier Christoffers mor, spilt av Ghita Nørby.

Hun maler med liten pensel fram en besatt kynisme som skjuler seg bak den dekadente fasaden.

Filmens langsomhet gir oss tid til bli nærobservatører av det innvendige slaget Christoffer blir satt til å lede og avgjøre. La oss kalle det «Slaget om sjelen».

Thomsen bærer filmen
Ulrich Thomsen fikk gjennombruddet i den dogmetiske galskap av 1998 og filmen «Festen».

Hans tolkning av Christoffer i «Arven» er det store prisklasser over. Uten voldsomme ytre mimikk og fakter bærer han hele denne fordømte filmen. Han gjør oss småglade, lynende forbannet og svært triste.

Midt i denne danske rosen må vi hylle den norske sjeffotografen Harald Gunnar Paalgaard. Kameranordmannen utviser suveren soliditet. Ingen unødvendige effekter får lov til å forstyrrehovedbudskapet.

En liten dogmepille 95 er smettet inn av hans danske venner, men det håndholdte kamera brukes etter legens orde.

 

Les også