BOK: Bo Mathisens bilder virker for tida som et stoppsignal på Rådhusplassen i Oslo, og det er all grunn til å stanse opp ved hans fotografiske blikkfang fra en verden med andre dimensjoner enn utsynet mot Aker Brygge. Formatet er mindre, men bildene langt flere i boka «MAYDAY», som Mathisen publiserer samtidig med utstillingen på gateplan. Tittelens internasjonale nødsignal står også som en talende fellesnevner for de ulike konfliktsituasjonene kameramannen har blitt konfrontert med siden slutten av 80-tallet.

«Målet er å få folk til å bry seg om andres smerte og kjenne seg igjen i det som er viktig for alle mennesker.» Mathisens humanistiske holdning blir mer enn ord i de fleste bildene, som både enkeltvis og særlig i sammenheng får sagt noe mer om den situasjonen de er sprunget ut av. Ta bare fotografiet av Yassir Arafat som hviler ut i et chartret norsk fly under ordene «Velkommen ombord» på flysetene. Det forteller ikke bare om en for lengst henfaren Oslo-avtale, men sier også sitt om den eksiltilværelsen Arafat kom fra, og blir et billedmessig apropos til deportasjons- og drapstruslene fra okkupanten Israel mot palestinernes lovlig valgte president i dag.

Krigssoner
Bildene fra krigssonene i det tidligere Jugoslavia veksler ikke bare mellom svart-hvitt og farger, men gir fra skiftende innfallsvinkler syn for den gamle sannhet at det er det sivile samfunn og de svakeste som rammes hardest. Et utbrent bosnisk hus står igjen med samme grinende trekk som kraniet fra en av de tusentalls massakrerte i Srebrenica, men også her beretter bildene om noe mer. Huset er sett som på flukt i hastig forbifart, og omgitt av nakent sprikende frukttrær i en kuldeslått gråskala. På den stille scenen etter massemordet ligger et krøllet eksemplar av Koranen, og sidene åpner seg som inngang til en refleksjon over kontrasten mellom forgrunnens forvridde likrester og livet som gjenoppstår i vårblomstringen bak dødsmarkene.

Mathisens fotografiske reportasjereiser har også ført ham til områder som sjelden påkaller massemedienes interesse. De slaveliknende forholdene for sukkerarbeiderne i Den dominikanske republikk regnes ikke som brennbare begivenheter, selv om varmen ser ut til å være nesten uutholdelig i de dampfylte fabrikkene. Temaet trenger den sammenbindende serien for å foldes ut i hele sin uverdighet, men Mathisen tar ikke den menneskelige verdigheten fra sine modeller. Med et innlevende øye for det sårbare i en situasjon er han også i stand til møte den andres blikk.