Filmkunst som presser mot alle grenser: voldelig, sjelløst og nesten perfekt.

5

Kill Bill: Volume 1

  • Regi: Quentin Tarantino
FILM: «Kill Bill: Volume 1» er koreografert og stilisert til det uvirkelige. Å protestere mot voldsscenene i denne filmen er som å ha innvendinger mot at Askeladden kapper hodet av trollet. Eventyr har sine egne regler, også på film.

Etter seks års fravær fra det hvite lerretet er altså vidunderbarnet Tarantino tilbake med beretningen om en varslet kassasuksess. Ryktene som har tilflytt beundrerskaren har varslet om et tre timer langt epos og en regissør som ikke var i stand til å «kill his darlings». Resultatet er blitt en film klippet i to.

«Volume 1», som nå har norgespremiere, er med andre ord en dramaturgisk amputasjon. Logikken i historien får man først oversikt over neste vår, når del to sendes ut. Den økonomiske logikken i operasjonen synes derimot helt klar.

Referanser
På samme måte som «Pulp Fiction» (1994) fortonet seg som et grunnkurs for cineaster og B-kulturkonsumenter, er «Kill Bill» proppet med referanser til andre filmer og filmsjangrer. Her møter man formspråk fra spagettiwesterner, kungfu- og samuraifilmer, japanske animasjonsfilmer og gamle «detektimer». Bruken av musikk understreker kavalkadepreget. Det starter med en barnslig versjon av Sonny & Cher-låten «Bang Bang», fortsetter med japansk punk, Morricone, Ike Turner og karaokeaktig flamenco. Uma Thurmans korte opphold i rullestol akkompagneres naturligvis av kjenningsmelodien fra «Ironside».

Filmens lyddesign - hør de klagende stønnene fra en hær av japanske bandekrigere som har fått armer, føtter eller skalpen kuttet av i et sverdslag på en nattklubb - er av ypperste nivå. Det samme kan sies om koreografien, med sine elegante referanser til Ang Lees «Snikende tiger, skjult drage» og Zhang Yimous «Hero». Uma Thurmans lekende dans med døden er hinsides enhver tyngdelov.

Kald hevn
Handlingen er enklere enn enkel: Hevn. Hevnen som er søtest når den serveres kald. Uma Thurman spiller Bruden - også kalt Svart Mamba og gift under navnet A. Machiavelli - som våkner etter fire år i koma med stålplate i hodet og hevnlyst i hjertet. Hun ble skutt i sitt eget bryllup sammen med brudgom, ufødt barn, prest og diverse gjester. Massakren ble utført av Brudens sjef Bill (David Carradine) og hennes medsøstre i dødsskvadronen Deadly Viper Assassination Squad, spilt av Lucy Liu, Vivica A. Fox og Daryl Hannah. Etter fire års søvn vekkes Tornerose av et myggstikk. Så setter hun opp sin dødsliste.

Knivkampene er spektakulære, av og til groteske, som når Bruden og motstanderen overraskes av en fireåring på vei hjem fra barnehagen og hensynsfullt gjemmer knivene bak ryggen.

Men det er med samuraisverdet, og i konfrontasjonen med Tokyos mektigste bandeleder O-Ren Ishii (Lucy Liu), at Bruden virkelig skal briljere og demonstrere sin iskalde forakt for blodsprut.

Det filmen mangler av kvikke Tarantino-replikker erstattes av et blikk for de elegante detaljer - to blå øyne som speiler seg i eggen på et samuraisverd osv. - som er til å gispe av. Alt er nummeret ved siden av perfekt, men ganske sjelløst.

Se også side 38 og 39

 

Les også