Vakre landskap, spennende handling, en film av ypperste italienske merke.

6

Jeg er ikke redd

  • Regi: Gabriele Salvatores
FILM: Sjelden ser man knugende hete så vakkert formidlet som i Gabriele Salvatores film «Jeg er ikke redd». Alt er stille i det søritalienske landskapet, folk holder seg innendørs, bare vinden sveiper over de gullgule kornåkrene.

Når kamera zoomer inn mellom kornaksene ser man liv: maur, pinnsvin, slanger og hårete edderkopper. Og barn, som ikke er til å holde innendørs i heten. Femteklassingen Michelle (Giuseppe Christiano), lillesøsteren og vennene hans sykler gjennom åkrene og kommer til en gammel borgruin. I en tildekket hule i jorda oppdager Michelle en menneskefot. I hemmelighet drar han tilbake til hula og ser at foten tilhører en liten menneskekropp, fortsatt i live.

Året er 1978 og avfolking og fattigdom preger landsbygda i Sør-Italia. Kidnappinger er hyppige innslag i nyhetsbildet. En kveld appellerer en velstående norditaliensk mor på kveldsnyhetene om at kidnapperne må slippe fri hennes lille sønn Filippo. Michelle skjønner hvem han har funnet, og han ser også sine egne foreldre og naboers rolle i forbrytelsen.

Filmen handler om mot, om lojalitetskonflikt, om grunnleggende moral slik voksne presumptivt skal formidle til sine barn. Her er alt snudd på hodet, ingen å søke råd hos, bortsett fra et barns iboende rettferdighetssans.

Vakre bilder, god historie og thrilleraktig framdrift i handlingen - resultatet er en film av ypperste italienske merke.

 

Les også