Masse kjapp og kynisk dialog om meningen med livet - i påvente av døden.

4

Barbarenes invasjon

  • Regi: Denys Arcand
FILM: Barbarene står som kjent og hamrer på porten til sivilisasjonen, men for meg er det stadig litt uklart hvem de er, også etter Denys Arcands ellers meget underholdende «Barbarenes invasjon».

Det hagler av livstrette, kyniske og morsomme replikker i denne filmen, som er laget av Canadas kanskje fremste filmskaper, mest kjent for «Jesus av Montreal» (1989). I 1986 ble han Oscar-nominert for «Sammenkomsten», et slags gruppeportrett av en fargerik vennegjeng. Det er dette ensemblet han nå har hentet fram igjen til «Barbarenes invasjon».

De møtes fordi Rémy (Rémy Girard) skal dø. Det offentlige helsevesenet i Canada er ingen spøk, derfor «kjøper» sønnen Sébastien (Stephane Rousseau) en død i skjønnhet til faren. Rémy har alltid tatt for seg av det siviliserte livets goder - litteratur, viner, mat, kultur og løsaktige kvinner. Sébastien er i farens øyne en mer ukultivert, barbarisk, sannsynligvis styrtrik finansmekler i London.

Sønnen betaler i hemmelighet stort - til og med heroin - for en verdig livsavslutning for Rémy. Alle de gamle vennene møtes til feststunder på sykesalen. Det er særlig dialogen mellom disse litt falmete livsnyterne - de har testet ut de fleste «ismer» fra det siste halve århundret - som gir filmen driv og karakter. I kontrast til dem står den unge heroinisten Nathalie (Marie-Josée Croze), som mot alle odds manifesterer seg som sivilisasjonens framtidshåp.

 

Les også