Taust og trist og mørkt og komisk på landsbygda, nå i islandsk tapning.

3

Nói Albinói

  • Regi: Dagur Kári Pétursson
FILM: Bygdetristessen er i ferd med å bli en egen sjanger i nordisk film. I denne islandske utgaven, personifisert ved særlingen Nói, er livet på bygda om mulig verre enn noe man har sett på norsk film.

Her er landskapet - på nordsiden av Island - ødsligere, menneskene tausere, melankolien mørkere, framtida håpløsere og mulighetene til å komme seg vekk lik null.

Her vegeterer skoleskulkeren Nói (Tómas Lemarquis), som muligens er et geni og sannsynligvis en desperado. Bestemora skyter med hagle ut av vinduet for å få ham opp om morgenen, mens faren går på fylla og synger Elvis-låter i karaokeversjon på bygdas restaurant. Tristere blir det knapt, men så dukker bokhandlerens datter Iris opp, og drømmene begynner å melde seg. Riktignok leser bokhandleren Kierkegaard, og siterer filosofen på at man kommer til å angre enten man henger seg eller lar være å henge seg, men en strime av håp lysner i Nóis horisont.

Det snødekte islandske månelandskapet er stort sett filmet i to valører: grått om dagen og blått om kvelden. Filmskaperen bruker bygdas dimensjon - miniatyrsamfunnet - for å tilføre elementer av komedie. Det blir jo komisk når du skal rane en bank på et alle-kjenner-alle-sted, og dama bak skranken ber deg pelle deg hjem og oppføre deg skikkelig.

Det må en naturkatastrofe til, både for å røske opp i Nóis håpløse liv og for å gi denne filmen en banal slutt.

 

Les også