Slemt om bruk av medmennesker i kunstens navn.

3

The Shape of Things

  • Regi: Neil LaBute
FILM: Kan man tillate seg hva som helst overfor sine medmennesker, bare man kaller det kunst? Er slike «bli ny»-reportasjer å anse som et angrep, ja, en ren voldtekt av andres personlighet? Og hvor kjedelig går det an å lage en film om et så spennende tema?

Det var det siste spørsmålet som svirret rundt i hodet mitt mesteparten av tida under Neil LaButes siste film, som er en omarbeiding av hans eget teaterstykke.

Det handler om en kunststudent som ved hjelp av løgn og manipulasjon omskaper en naiv og hyggelig fyr til en slags levende skulptur.

Flere av spørsmålene LaBute reiser, er interessante. Og i dag, når man knapt kan skru på tv, eller åpne et ukeblad uten å lese om «hvor mye lykkeligere folk er blitt etter de gjennomgikk en total makeover», er dette temaer som det absolutt er verd å dvele ved. «The Shape of Things» dveler - vær sikker - og får deg til å tenke. Men gjør det den til en god film ?

Paul Rudd (sist sett som Phoebes kjæreste i «Friends») og Rachel Weisz («About a Boy») gjør seg for så vidt godt som henholdsvis forelsket, lett manipulerbar dott og kynisk kunststudent, men temperaturen når ikke noe interessant nivå før helt mot slutten.

Fram til det er dette som å være fanget i en blanding av en ubehagelig versjon av «Pygmalion», og en stiv og teatralsk Woody Allen-film - minus humoren.

 

Les også