Desillusjonerende portrett av dagens Marseilles.

4

Byen er stille

  • Regi: Robert Guédiguian
  • Opphavsland: Frankrike
FILM: Der er et par virkelig slående scener i Marseilles-filmen «Byen er stille». Den ene er når en drosjesjåfør, tidligere havnearbeider, med ironisk distanse synger «Internasjonalen» på nær sagt alle språk for å muntre opp sin ulykkelige passasjer.

Den andre er når denne passasjeren, fiskemarkedsjaueren Michèle (Ariane Ascaride), samtidig forsøker å fikse sin datter et skudd heroin og babyen hennes ei flaske tåtemelk. Det er ingen som tror noe særlig på framtid og rettferdighet i Guédiguians portrett av dagens Marseilles. I havnebyen som er innfallsport for innvandringen fra Nord-Afrika, er både høyreekstremisme og organisert kriminalitet framtredende trekk.

Filmen presenterer en rekke menneskeskjebner, nesten i novelleformat, som bare løselig er vevd sammen. Det er slitet til folk i små kår som vises; desperasjonen til Michèle som jobber i fiskehallen hele natta og prøver å selge kroppen sin om dagen for å forsørge en arbeidsløs rasistmann, en junkiedatter og en baby. Hun portrettes med solidaritet. Når hun tvinges til å ta et helt umenneskelig valg, forblir hun likevel en varm kontrast til de desillusjonerte politikerne og byplanleggerne som eksellerer i livstrett kynisme.

Dette er en film uten særlig optimisme, men tvers igjennom fylt av humanisme. Sluttscenen har en flik av framtidshåp i seg, det tar bare litt for lang tid og litt for mange historier før man kommer dit.

 

Les også