Fornøyelig roman om skrivevegrernes kvaler.

Bartleby & Co.

  • Forfatter: Enrique Vila-Matas
  • Forlag: Solum
BOK: En Bartleby er en skrivevegrer, medlem av «Nei-folket». Det skal vise seg at en rekke av verdenslitteraturens store navn har hatt kortere eller lengre medlemskap i dette brorskapet.

Jeg-personen i den katalanske forfatteren Enrique Vila-Matas' roman har en klassisk Bartleby-karriere. For 25 år siden skrev han en roman om kjærlighetens umulighet, så ble han taus. Han er enslig, pukkelrygget, jobber på et grått kontor, og nå får han ideen til en ikke-roman; han skal skrive fotnotene til en usynlig tekst: «...usynlig, men ikke dermed ikke-eksisterende, for denne spøkelsesteksten kan meget vel vise seg å finne sin plass i det neste tusenårets litteratur.»

Hans prosjekt er å utforske litteraturhistoriens tilfeller av skrivevegring. Utgangspunkt og inspirasjon er hentet fra en novelle av Herman Melville. Der er Bartleby en stillferdig og anonym kontorist på Wall Street. Han går tilsynelatende i ett med kontorveggene, og hver gang noen ber ham fortelle om seg selv, svarer han: «Jeg vil helst slippe.» Det er dette taushetssyndromet jeg-personen har satt seg fore å katalogisere i sine fotnoter.

Det blir i alt 86 fotnoter, og minst like mange forfattere figurerer som forelegg, kilder og anekdotemateriale. I tillegg til Melville står Franz Kafka sentralt i Nei-klubben, likeledes Rimbaud, Perec, Pessoa, Musil, Walser, Borges og en rekke kjente og (for meg) ukjente forfattere, som nødvendigvis har reflektert intenst over det å skrive. Hva er vitsen?

«Bartleby & Co.» er, mildt sagt, en annerledes litteraturhistorie eller metaroman, om man vil. Den er fornøyelig å lese, breddfull av vidd, som kanskje er ufrivillig? Paul Valéry har f.eks. følgende å si om skribenters tenkeevne i «Herr Teste»: «...Han var ikke engang litterat. Og takket være dette, tenkte han mye. Jo mer man skriver, desto mindre tenker man.»

Lydløst hyl
De gode sitatene om skrivekunst faller naturligvis tett i denne sammenhengen. Marguerite Duras har levert følgende: «Å skrive er ikke å snakke. Det er å tie. Det er å hyle uten lyd.» Og dette: «Å skrive er å forsøke å finne ut hva vi skulle skrive hvis vi skrev.»

Jeg-personen, eller kopisten som han kaller seg, vil helst unngå selvmords-bartlebyene i sine fotnoter. Men han klarer ikke å motstå det meksikanske geniet, selvmorderen Carlos Díaz Dufoo jr., som mente at kunst var fjolleri, og som skrev følgende tekst i et av sine «Epigrammer»: «I sin avgrunnsdype fortvilelse rev han brutalt håret av sin parykk.»

Her er nok å more seg over, eventuelt reflektere over, for alle som har svevd i den villfarelse at for de store talenter er skrivingen lekende lett. Definitivt ikke.

 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Nemi av Lise Myhre

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Lise / distr. iblis@nemi.no