DENNE VÅREN er det seksti år siden Verdensbanken ble født ut av forberedelsen til den nye økonomiske oppbyggingen etter andre verdenskrig. De seksti årene som har gått, har gjort Verdensbanken, sammen med Det Internasjonale Pengefondet, til den mest innflytelsesrike utviklingsinstitusjonen verden noen gang har sett. Den administrerer større ressurser, faglig ekspertise og forsknings- og planleggingskompetanse enn noen annen flernasjonal institusjon i dag. Selv innenfor enkeltfelt som aidsforebygging, vann, utdanning og tiltak for barn og kvinner, er banken større og mer innflytelsesrik enn de enkelte særorganisasjonene innen FN-familien. Banken drives som et aksjeselskap der innflytelsen er proporsjonal med innskuddene. Dette gjør at store og rike nasjoner institusjonelt sett alltid vil dominere bankens politikk. At avgjørelser i praksis som regel tas som konsensusvedtak endrer ikke dette faktum. Verdensbankens president velges i realiteten av USAs president.

PARALLELT MED sin sterke innflytelse har Verdensbanken vært gjenstand for mye kritikk. Kritikken har spesielt vært ført fram av det sivile samfunnet, som banken spesielt under sin nåværende president Wolfensohn har invitert til dialog med. Vi vil holde fram tre omfattende samarbeidstiltak mellom banken og de frivillige organisasjonene:

SAPRI-evalueringen så på effekten av de såkalte strukturtilpasningsprogrammene, og Extractive Industry's Review (EIR) har vurdert bankens støtte til petroleums- og gruvesektorene. I tillegg var flere Verdensbank-støttede prosjekter omfattet av Verdens damkommisjons (WCD) gjennomgang av store demningers bidrag til utvikling.

De tre meget omfattende evalueringene har ikke bekreftet at Verdensbanken har levd opp til sin intensjon om å være fattigdomsbekjempende. De har tvert imot vist at banken har drevet fram en lånepolitikk som har påført låntakerlandene, som den hadde mål om å hjelpe, urettmessige og uholdbare lånebyrder.

I TILLEGG HAR Verdensbankens deltakelse i store og prestisjepregete prosjekter som demninger, oljebrønner og kullgruver, gjort tilværelsen enda vanskeligere i mange berørte lokalsamfunn og altfor ofte bidratt til miljøødeleggelser, korrupsjon og ytterligere marginalisering av de fattigste. Dette påpeker blant andre EIR-rapportør Emil Salim i sin rapport «Striking a better balance». Rapporten skal i mai opp til behandling i Verdensbankens styre, og vi håper norske myndigheter kjenner sin besøkelsestid og vil gjøre sitt ytterste for at funnene i rapporten blir tatt på alvor.

I tillegg til å være en ineffektiv metode for å bekjempe fattigdom, er selvsagt støtte fra Verdensbanken til olje- og kullutvinning i utviklingsland i direkte strid med verdenssamfunnets mål om å begrense de globale utslippene av klimagasser.

Til tross for samarbeid om metodevalg og prosesser ved de ovennevnte evalueringene har Verdensbanken ved alle tre anledninger til slutt valgt ikke å ta inn over seg de endelige resultatene. Viljen til å følge opp anbefalinger om endring av praksis har heller ikke samsvart med forhåndsløftene. Det sivile samfunnet føler seg derfor ikke trygge på at banken tar verken kritikken eller samarbeidsavtalene med dem på alvor. Senest under en konferanse for frivillige organisasjoner i Botswana sist måned, ble banken kritisert for å manipulere samarbeidet med organisasjonene, og bagatellisere og overse faglig kritikk på felt etter felt.

{lt} VERDENSBANKENS STERKT kritiserte strukturendringspolitikk drives i dag frem under nye merkelapper. En av disse er PRSP, eller nasjonale fattigdomsstrategier. PRSPene blir kritisert for ikke på noen måte å fungere etter erklærte intensjoner, både fordi de ikke lever opp til intensjonen om å være nasjonalt styrt, og fordi de ikke omfatter så vesentlige sider ved et lands utviklingspolitikk som penge- og valutapolitikken, og derfor heller ikke kan tillegges videre betydning. Årsaken til manglene i PRSPene knyttes i stor grad til at formuleringen av fattigdomsstrategien stilles som betingelse for å oppnå gjeldsslette. Dette fører til hastverk i en omfattende prosess som kunne vært nyttig for befolkningen å delta i, men som i stedet ofte fører utviklingen i feil retning.

I sin kommentar til erfaringene ved evalueringen av strukturtilpasningene, sier Jan Vandermoortele ved FNs utviklingsprogram UNDPs kontor for utviklingspolicy at det haster med å endre måten dagens bistandsbusiness blir drevet på. Han forventer at de internasjonale finansinstitusjonene, som Verdensbanken, sammen med utviklingsorganisasjonene og regjeringene må underlegges kritisk vurdering.

De mange vurderinger av Verdensbanken de siste årene, særlig de tre som er nevnt ovenfor, har pekt på en rekke forhold og tiltak som banken må legge til grunn for sitt arbeid hvis den vil leve opp til sin erklærte målsetting om å bekjempe fattigdom og bedre utviklingen for de fattigste landene.

VI FORVENTER at våre myndigheter anerkjenner og bruker disse vurderingene i sitt løpende kontrollarbeid overfor Verdensbanken, og åpent melder tilbake til Stortinget og den norske offentligheten hva slags kriterier banken måles etter og hvordan de scorer på disse kriteriene. Vi ber også om endring av rutinene for å komme bort fra dagens uheldige praksis med at banken selv både forsker, planlegger, driver og evaluerer sitt eget arbeid. I tillegg må norske myndigheter utvikle selvstendige forslag til planer for hvordan Verdensbanken kan bli betydelig mer demokratisk og overføre mer styring og autoritet til de landene som den er erklært å skulle betjene. Dagens system med altfor stor makt til bankens konsulenter er ikke tilfredsstillende.

Norske myndigheter bør allerede i vår gå inn for full gjennomføring av anbefalingene i rapporten om Verdensbankens involvering i olje-, kull- og gruveprosjekter. EIR-rapporten foreslår å fase ut investeringer i fossil energi og fase inn investeringer i fornybar energi og energieffektivisering. Den anbefaler også banken å sette forhåndskrav til styresett, respekt for menneskerettighetene og en mer effektiv politikk for miljø og sosiale forhold, som nødvendige forutsetninger for at olje, kull og gruver skal kunne bidra til fattigdomsbekjempelse. Rapporten krever dessuten at det skal sikres innhenting av de direkte berørtes frie og velinformerte forhåndssamtykke til prosjekter som er tenkt støttet av banken.

Generelt er det nødvendig at norske myndigheter er langt mer åpne og tydelige på hvilke posisjoner Norge inntar i sitt engasjement i Verdensbanken, og at opplysninger om norske investeringer gjennom banken gjøres lettere tilgjengelige. Verdensbanken gjennomfører viktig politikk med store midler på vegne av Norge, og må vise åpenhet.

DE BETYDELIGE ressursene som Norge bidrar med gjennom Verdensbanken legger et viktig ansvar på Norge for å etablere føringer og kontroll med bankens arbeid, og sikre åpenhet om dens virke og resultater. Dette er grunnleggende forutsetninger for at man skal kunne ha tillit til at Verdensbanken kan være en hensiktmessig kanal for bruk av norske bistandsmidler for å oppnå fattigdomsbekjemping og bærekraftig utvikling.

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Rocky av Martin Kellerman

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Martin Kellerman martin_kellerman@hotmail.com