- pic14426.jpg -->I alle år har vi fått se en amputert versjon av Sergio Leones «The Good, The Bad, and the Ugly». Nå kommer den slik mesteren selv ville ha den.

6

The Good, the Bad and the Ugly

  • Regi: Sergio Leone (1966)
FILM: Den amerikanske regissøren Quentin Tarantino er en av de mange moderne filmmakerne over hele verden som trykker italieneren Sergio Leone (1929- 1989) til sitt bryst. Tarantino har til og med oppkalt en spesiell type bilder etter Leone. Når han vil ha et ekstremt nærbilde, nesten bare øyne, nese og munn, sier han til fotografen: «Her vil jeg ha en Sergio Leone

Et slikt nærbilde dukker bokstavelig talt opp allerede etter noen få sekunder i «The Good, The Bad And The Ugly», tredje og siste film i det man kunne kalle første Leones første filmsymfoni, westerntrilogien «For en neve dollar» (1964), «For en neve dollar mer» (1965) og «Den gode, den onde og den grusomme» (1966). I løpet av denne trilogien utviklet Leone sitt unike filmspråk, og honoraret til Clint Eastwood steg i den tredje filmen fra å ha vært en bagatell til å være omtrent like høyt som hele budsjettet til «For en neve dollar».

SAMTIDIG KAN MAN på et vis si at Leone i sin tredje western frigjorde seg fra Eastwoods karismatiske innflytelse på de to første filmene: hans tause nærvær, sigarsneipen, den slitte hatten, ponchoen. Eastwood var på mange måter de to første filmene, akkompagnert av filmmusikeren Ennio Morricone og formidlet av Sergio Leones brutale filmpoesi. Eastwood dro til Spania som en passe kjent TV-stjerne fordi, som han uttrykker det; «det kunne være artig å leke pistolero på de spanske høyslettene».

Men underveis ble prosjektet et annet: Med sitt unike talent hevet Sergio Leone, Clint Eastwood og Ennio Morricone den italienske westernfilmsjangeren til å bli en slags grusomhetens teater i et absurd realistisk ørkenlandskap. Samtidig gjennomførte han den største revolusjonen i westernsjangeren siden John Ford lagde filmen «Stagecoach» i 1939. I kjent stil figurerte Eastwood som den nærmest nihilistiske «mannen uten navn»; eller som det heter i et annet kjent spagettiwestern-prosjekt: «My Name is Nobody». Mitt navn er «ingen», det samme som Odyssevs sa for å lure kyklopen i en av de mest halsbrekkende scenene i Homers «Odysseen».

Tilfeldige referanser? Neppe, Sergio Leone var en mann som bar sine hemmeligheter med seg mens han jobbet. Han hadde «alt i hodet», sier de som jobbet sammen med ham. Manus, kulisser, vinkler, sceneskift, referanser til annen kunst, til og med musikken hadde han full kontroll over. Å lage film var for Leone vanvittige energiutladninger. Han la inn fire timers jobb i hver arbeidstime, har noen sagt om ham. Kanskje var det derfor han døde bare 60 år gammel, etter lengre tids hjertesykdom - symbolsk nok mens han var på kino og så Robert Wises film «I Want To Live».

LEONE HADDE DRØMT filmer siden han var en liten gutt og vokst opp med en far som var stumfilmregissør og en mor som var skuespiller. De to lagde Italias første western sammen, «La Vampira Indiana» (1913). Leone jobbet som regiassistent på film etter film - og blant annet hadde han en hånd med amerikanske storfilmer som «Helen of Troy» og «Ben Hur».

Hans første film som regissør var den halvglemte sverd & sandaler-filmen «Kolossen på Rhodos» (1960). I 1964 får han muligheten til å lage «For en neve dollar», bygd på Akira Kurosawa-klassikeren «Yojimbo - livvakten». Den ble den første av tre filmer på like mange år. Neste trilogi besto av «Once Upon a Time in the West» (1968), «Duck, You Sucker» (1971) og omsider «Once Upon a Time in America» (1984) - med kriminaliseringen av det kapitalistiske USA som tema. Begge «Once Upon a Time...»-filmene er utvilsomme mesterverk, eksempler på perfeksjonert og personlig filmkunst av edleste sort.

LIKEVEL KAN DET argumenteres for at «The Good, the Bad and the Ugly» er Leones mesterverk. Filmen markerer et brudd med hans tidligere filmer. Fokus dreies fra én hovedperson til tre. Tittelen er selvsagt ironisk; ingen av de tre er klisjeer i den forstand at deres egenskaper er totalt rendyrket. Men i et moralsk univers utfyller de hverandre. Blondie-figuren viser faktisk ved flere anledninger en viss medfølelse med sine omgivelser, mens Angel Eyes, Lee Van Cleef, ikke skyr noen midler i sin jakt på jordisk gods. Tuco derimot, spilt med en fantastisk glød av Eli Wallach, er snart ond, snart god, men først og fremst en klovn som kunne spasert inn i et stykke av Samuel Beckett.

Disse tre er hver for seg på jakt etter en kiste med gull. Men hvor befinner skatten seg? Underveis får hver av dem opplysninger som bringer dem nærmere løsningen på gåten. På den måten blir de også avhengig av hverandre. Dette paranoide «Skatten i Sierra Madre»-opplegget utvikler seg med den amerikanske borgerkrigen som kulisse. Akkurat denne kombinasjonen er strålende utført av Leone. Mer eller mindre slagne soldater og offiserer - blant dem den autentiske taperen general Sibley - ruller forbi. Nærmest i forbifarten blir en desertør eller overløper henrettet. Og omsider ender Tuco og Blondie midt oppe i et brutalt slag. De bidrar til og med å sprenge ei bru i lufta for å få fritt leide til området der skatten antas å befinne seg.

Bildene av krigen er sterke, men det er alle scenene i denne filmen. Leone har en egen evne til å fange inn ansikter som er fylt av lidelse. Han lar kameraet gli fra fjes til fjes; menneskemengden som bivåner en henrettelse, musikere i en krigsfangeleir som spiller for å overdøve skrikene til torturerte fanger, en krigsveteran uten bein som skyver seg fram med armene, en døende soldat etter et blodig slag, en mor som nettopp har mistet sin mann og sønn.

Leone kan bringe fram medfølelse hos tilskueren bare med et enkelt bilde - helt uten ord. Det snakkes lite, men skjer mye i Leones filmer. Han elsket billedkunst - særlig monumentale kunstnere som Velasquez og Goya. Han kunne komponere bilder som om de var klassiske motiver av Rembrandt eller Dalí, alt ettersom. Det tradisjonelle Vesten var liksom ikke stort nok for Leone. Han måtte lage sin egen, forstørrede utgave.

Hos Leone blir landskapene ansikter og ansiktene landskap. Den ekstreme vekslingen mellom tette nærbilder og vidstrakt natur er et av hans varemerker. I kontrasten oppstår en forbindelse mellom tomheten i naturen og hjelpeløsheten hos mennesket som for Leone er uttrykk for en dypt melankolsk holdning til tilværelsen. Han spør, men får ikke svar.

LEONES MÅTE Å DVELE på bidrar til denne mørke livsholdningen. Leone er ikke redd for longører. Helt i begynnelsen av filmen bruker en hund 17 sekunder på å krysse en gate. Det tar på et visst tidspunkt 43 sekunder for Blondie å rulle ned en sanddyne. Det er en lykke at denne filmen nå foreligger i Leones opprinnelige tre timer lange versjon. Han bruker god tid, men ikke et sekund for mye.

«The Good, the Bad and the Ugly» er Leones mest spontane verk. Mens «Once Upon a Time in the West» er en fabelaktig dødsmesse, en grandios og stilisert opera, er forgjengeren en odyssé, et eventyr i stadig bevegelse. Dessuten er filmen halsbrekkende morsom til tider, ikke minst takket være Eli Wallach i rollen som Tuco. Mot verdens håpløshet, mot krig og lidelse, byr i hvert fall Leone på en latter - riktignok av mørkeste slag. En ironisk latter som har gjenklang i Morricones kjenningsmelodi; der de første linjene er hentet rett ut av sand, stein og kaktus. Lytter du nøye, så hører du hvor den kommer fra. Et coyote-hyl, som ledsager filmens aller første bilde - før musikken kommer som et ekko.

 

Les også