STADIG MED: Maipoeten Olava Bidtnes har fulgt med i Diktkammeret siden begynnelsen. Hun har nylig gitt ut diktsamlingen «napp».
Foto: Privat

Det sier Olava Bidtnes (66), månedens kammerpoet for mai.

Samler på gullstøv
Olava har lest og skrevet dikt på Dagbladet.no i flere år, og ble månedens poet i Poetikon i juni 2000. Så startet Diktkammeret opp, og Olava ble med videre.

- Bortsett fra å være en ivrig leser har Diktkammeret og Torvunds leksjoner inspirert meg til å skrive dikt, forteller Olava, som også er en av jernbanepoetene i Tromsø.

Disse møteplassene har gitt resultater i form Olavas nylig utgitte diktsamling «napp» (Orkana forlag).

- Jeg skriver fordi det gir glede. Å skrive er som å være på skattejakt. Finner jeg en bra formulering har jeg gullstøv for flere dager, forteller Olava.

Hun skriver også fordi hun må.

- Noen ordfoster bare krever å komme ut. Som bivirkning utvikler jeg sanser og sensitivitet, noe som kommer godt med i mitt arbeid som sosionom på en psykiatrisk poliklinikk, forklarer hun.

Nynorsk like bak tunga
Inntil i vår har Olava skrevet dikt på bokmål. I mai har hun imidlertid bare sendt inn nynorske linjer. Hva har skjedd?

Olava forteller:

- I april prøvde jeg å skrive et dikt om faren min. Det formet seg på nynorsk. Bortsett fra årene på barneskolen har jeg alltid skrevet bokmål, men så viste det seg at nynorsken lå der like bak tunga (eller tasten).

Olava har stadig brukt forskjellige nick på Diktkammeret. Denne gangen var det «utan ord».

- Det var også i mai at «Operasjon Regnbue» ble iverksatt i Rafa og «utan ord» ble både mitt tema og naturlig valg av nick.

Om maidiktet, «dei sa det kunne vera vakkert», sier Olava dette:

- Det handler om at døden ofte er lite vakker, for ikke å si stygg. Situasjoner som er så vanskelige og uten «mening» at man faktisk blir «utan ord». Å stå i det uforståelige eller nærmest uutholdelige uten å finne noe dekkende i den fornuft eller rasjonalitet man besitter.

Les diktet:

«dei sa det kunne vera vakkert»

augo vart ikkje glassaktige slik han hadde trudd
dei vart flyndregrå
stirde frå ein ny botn

han grov i sand og sår etter punktet
der meiningar tok til

fann ikkje det
som kunne gjera stunda vakker

Juryens kommentar:
På leit etter meining. På leit etter det vakre. Eit dikt om ein kjerne som mange dikt og tekstar krinsar om. Men ein finn aldri punktet med stor P, eller svaret med stor S. Det finst alltid eit P.S. Eit Post Scriptum der livet går vidare og endrar alle ting. Det som var vakkert er ikkje lenger vakkert, det som gav meining gjev ikkje lenger meining. Forventninga slo ikkje til. Det vart ikkje slik ein hadde trudd. Leitinga held fram. Ikkje bare kjem ein til botnen. Men ein kjem til ein ny botn. Orda står på sandgrunn, det sårar ein å forlate eit standpunkt, men ein går vidare. Og til slutt vert diktet ståande, meiningsfullt og vakkert, trass alt.

For juryen,
Helge Torvund

I juryen denne gangen satt Kristian Rishøi, Helge Torvund og Maria Børja.