- Gruppe 1 -->Sjarmerte med Beatles-kos og nostalgi.

 ALLE GENERASJONER: Både eldre nostalgikere og purunge nysgjerrige stilte opp på Valle Hovin for å se Beatles-legenden Paul McCartney og hans meget dyktige band i Oslo i går. Her er han i gang med låt nr. fire - «All My Loving».

ALLE GENERASJONER: Både eldre nostalgikere og purunge nysgjerrige stilte opp på Valle Hovin for å se Beatles-legenden Paul McCartney og hans meget dyktige band i Oslo i går. Her er han i gang med låt nr. fire - «All My Loving».
Foto: Robert Eik

KONSERT: Iført blå jakke, rød trøye og svarte bukser kan Paul McCartney i og for seg gå direkte inn i rollen som programleder i Da Capo. I stedet jager han låten «Jet» inn i en synkende norsk sommersol. Låten flyter på gitarvinger over et halvfullt Valle Hovin, kledelig omgitt av norsk treverk i form av grantrær. «Norwegian Wood» sto derimot ikke på spilleplanen til McCartney, Beatles-legenden som denne uka runder 62 år.

Evig ungdom
Låt for låt går av stabelen i de samme arrangementene de ble ikledd for pluss minus førti år siden; «All My Loving», «She's A Woman», «Long And Winding Road», «We Can Work It Out», «Follow The Sun», «For No One», «Eleanor Rigby», «Drive My Car», «Penny Lane», «Get Back», «Back In The USSR», «Hey Jude» «Yesterday», «Let It Be», «I Saw Her Standing There», «Helter Skelter» og «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band». McCartney er alt annet enn en modernist. Utilslørt frir han til publikums behov for nostalgi og til 60-tallsgenerasjonens drømmer om evig ungdom.

Tribunen rundt oss er for øvrig spekket med norske diktere, haugevis av dem, fra Unni Lindell til Jostein Gaarder, fra Edvard Hoem til Johnny Berg, jeg hadde nær sagt fløyet inn av Den norske Bokklubben.

Alle er de kommet hit for å få en dråpe av Paul McCartneys ungdomskilde.

Etter noter
McCartney planker sine egne sanger slik du kan høre dem om du spiller de gamle LP-platene dine på styrke ni og en halv hjemme i stua. Forskjellen er selvsagt stjernens nærvær, der han kan skimtes som en lilleputt i det fjerne, eller forstørret opp på en av de opptil 14 videoskjermene rundt scenen.

Mannen har sin utvilsomme utstråling og han er sannelig ikke kommet for å eksperimentere eller tulle med det gode, gamle mccartneyske Beatles-konseptet. Dette er klassisk popmusikk spilt etter noter. Riktignok kommer innledningen til Jimi Hendrix' «Purple Haze» litt bardus inn mellom to låter, eller en rimelig skakk versjon av «Yellow Submarine» (til ære for Ringo, stakkar), og sjefen sjøl sjarmerte publikum med norske gloser av typen «takk til mitt suppeband». (Skulle nok bety: Mitt supre band.)

Hvor mye har dette showet med Beatles å gjøre? Til det er å si at denne konserten understreker i hvor stor grad magien til The Beatles oppsto gjennom kontrastene mellom Lennon og McCartney. De to bød hverandre motstand, og på platene var det spennet mellom stemmene, melodiene og tekstene som fikk helheten til å gnistre. Å sammenlikne dette med en Beatles-konsert blir derfor feil.

Varmt og trygt
Man blir uunngåelig sittende og lure på hvordan en John Lennon-konsert anno 2004 ville låte. Helt hypotetisk selvsagt, men jeg kan tenke meg at den snarere enn å være en hitparade ville være direkte antinostalgisk. Synd vi aldri får høre den.

Paul McCartney overbeviste Oslo om at han er flinkere enn de fleste andre til å spille sine egne låter. I to og en halv time tok han sine fans med seg inn i en musikalsk kosekrok der det er varmt og trygt. En stor kosekrok, riktignok. Men en kosekrok.