Den norske offentligheten er en hvit offentlighet. En person som forteller om diskriminering bedømmes gjerne som «aggressiv», «hårsår» eller «opphengt i hudfarge».

ET STORT ANTALL undersøkelser viser at diskriminering på grunn av hudfarge, etnisk tilhørighet og religion finner sted i Norge. Likevel er dette temaet forbausende fraværende i den norske offentligheten, sammenlignet med diskriminering på grunn av kjønn og seksuell legning. Ofte virker det som den nasjonale merkevarebyggingen av Norge som «verdensmester i bistand», «fredsnasjon», «humanitær stormakt» og «likestillingsland» står i veien for nasjonal selvrefleksjon på dette feltet. Det snakkes mye og høylytt om negative sider ved islam, «innvandrerkriminalitet» og «innvandreres manglende integrering», men lite om majoritetens diskriminering. Mediene ser ut til å motta all dokumentasjon om diskriminering med et refleksjonsavstøtende teflonbelegg. Det lille som sies handler gjerne om ekstreme hatefulle og rasistiske handlinger, og ikke om de mer utbredte og trivielle måter å diskriminere på. De er ofte verken hatefulle og vondt ment, men kan likevel være både sårende og ekskluderende.

DETTE GJØR DEN norske offentligheten til en hvit offentlighet. Ifølge forfatterne bak boken Svart på hvitt , redigert av Hadia Tajik, bedømmes en person som forteller om diskriminering gjerne som «aggressiv», «hårsår» eller «opphengt i hudfarge». For alle involverte parter stopper da diskusjonen og refleksjonen - og dermed læringen - før den egentlig er kommet i gang. For å bidra til mer ettertanke på dette feltet vil jeg gi et lite eksempel fra faglitteraturen som egner seg til å reflektere over enkelte av de ikke-erkjente forestillinger bak diskrimineringen på boligmarkedet, arbeidsmarkedet, i hverdagslivet og i mediene: En dame fra Bærum forteller en sensasjonell nyhet til sine venninner: «Tenk jeg så en svart mann som jogget i Vestmarka. Det har jeg aldri sett før. Jeg ble bare stående og stirre.» Mange mennesker i Norge, ja, kanskje de aller fleste, vil se de forhold som omtales som ganske uskyldige. Å stirre er bare naturlig nysgjerrighet, ikke vond vilje. Mannen får litt uønsket oppmerksomhet, ja vel, men det er jo ikke rart at folk stirrer når de må forholde seg til så mange nye innbyggere som «ikke ser norske ut».

LA MEG VRI og vende litt på denne tolkningen for å prøve å bidra til diskusjonene rundt de tusen norske kaffebord. Normalt ser folk i Norge det å stirre på andre mennesker som uhøflig, med mindre de opptrer som klovner midt på åpne plasser eller gjør noe annet som viser at de ønsker å bli betraktet på denne intense måten. Eksempelet antyder dermed at det som anses som alminnelig folkeskikk overfor et menneske som ligner en selv, i praksis ikke er like nødvendig når vedkommende er svart. Kan det kanskje være en sammenheng mellom denne stirringen og kolonitidens kulturelle klima? I Norge, som ellers i Europa, kunne borgerne fra tid til annen stirre på svarte mennesker som var utstilt sammen med skjeggete damer og andre kuriositeter. I 1914 kunne man for eksempel se en hel «Kongolandsby» i Kirkeveien i Oslo.

JEG TROR NØKKELEN til hendelsens betydning antakelig ligger i at damen så den som så spesiell at hun valgte å forme den til en historie som hun kunne fortelle videre. Kanskje har den en seksuell dimensjon? Ifølge utbredte stereotypier er svarte menn spesielt potente og tiltrekkende. Det er derfor fristende å se en parallell mellom det nysgjerrige kvinnelige blikket i Marka og det stirrende - og begjærende - mannlige blikket som mange feminister tar avstand fra. Det er også mulig å trekke ut både en sosial og en nasjonal meningsdimensjon. Ble damen forbauset fordi hun ikke forbinder svarte menn med en typisk middelklasseaktivitet som jogging? Og kan det hende at hun definerte Oslomarka som etnisk norsk natur? Det er en del av det nasjonale selvbildet at nordmenn er hvite og «glade i naturen» og at naturen i Norge så og si har en etnisk dimensjon. Med en slik fortolkningsramme passer ikke en svart mann inn i «norsk natur».

MIN HENSIKT MED å gå så detaljert inn i dette ene lille eksempelet er at det peker mot forestillinger som også kan ligge til grunn for diskriminering på andre samfunnsområder enn turer i skog og mark. Hvis damen for eksempel skulle leie ut en leilighet eller ansette en ny arbeidstaker, ville hun kanskje ikke velge en svart mann. Selv om slike handlinger ikke er vondt ment, er de ikke nødvendigvis spesielt godt ment. Jeg tror det er et viktig skille. Folk kan være ufølsomme overfor andres reaksjoner, uten å være hatefulle og ville dem vondt. Det er derfor typisk at den lille historien ikke forteller hvordan den joggende mannen reagerte på stirringen. Det er vel dokumentert at slike stadig gjentatte og tilsynelatende trivielle hendelser kan virke nedbrytende på både selvrespekt og levestandard. Mange reagerer med å fokusere positivt på helt andre ting, andre kanskje med voldelige motstandsstrategier.

SELV OM DAMEN var glad (og kanskje litt stolt) over å kunne fortelle om stirringen til sine venninner, ville hun sannsynligvis bli både forlegen og sint hvis den joggende mannen stoppet, der ute i Marka, for å spørre henne hvorfor i all verden hun stirret slik på ham. I dagens debattklima ville hun kanskje oppfatte spørsmålet som en beskyldning om å være rasist, og forsvare seg med nebb og klør. Hun ville høyst sannsynlig ikke være lydhør for hans reaksjon, i alle fall ikke der og da. Men slik lydhørhet er nå helt nødvendig. Uansett hvordan vi ser ut, og hvilken Gud vi tror på eller ikke tror på, er vi som bor i Norge simpelthen tvunget til å ta innover oss at i den kulturen vi lever og puster i gis utseende, hudfarge, etnisk bakgrunn og religion mange tunge betydninger. Disse betydningene er på samme tid både dypt forankret i kolonihistorien og under stadig endring. Hvis vi bare fokuserer på intensjoner, og ikke på historiske forutsetninger og negative konsekvenser, bidrar vi til å vedlikeholde den øredøvende tausheten om visse typer erfaringer i den norske offentligheten. Jeg håper derfor at norske medier i tiden fremover vil oppmuntre til - og åpne sine spalter og kanaler for - en offentlig samtale om alle typer diskriminering. Denne samtalen må foregå fra så mange ulike ståsteder som mulig, og mellom likeverdige parter som ikke deles inn i «gode» og «onde» eller «offer» og «angriper». Noen kan bidra med personlige erfaringer, andre med statistikker eller historiske analyser. Spesielt er det viktig at mennesker med innvandrerbakgrunn får anledning til å dele sine menneskelige erfaringer med andre borgere, uten at det automatisk gjør dem til «ofre».

EN SLIK vedvarende og energisk offentlig samtale om forhold som på ulike måter kan være såre og pinefulle for alle parter står ikke i veien for et positivt nasjonalt selvbilde. Tvert imot ser jeg den som en av flere forutsetninger for at Norge skal kunne fortsette å opptre internasjonalt som «fredsnasjon» med en viss troverdighet. Mitt håp er at historisk innsikt og kritisk refleksjon på egne vegne vil bli en del av det vi som bor i dette landet kan være stolte av.