Å sementere eller forsterke skillet mellom hvite og mørke, er et bidrag til rasisme og fordommer, skriver Walid al-Kubaisi.

MARIANNE GULLESTAD hadde en merkelig analyse i Dagbladet (26.6.), der hun jaktet på rasistiske spøkelser som ikke finnes i vår virkelighet, bare i hennes fantasi. Hun fortalte en historie: «En dame fra Bærum forteller en sensasjonell nyhet til sine venninner: Tenk jeg så en svart mann som jogget i Vestmarka. Det har jeg aldri sett før. Jeg ble bare stående og stirre.»

Gullestad utforsker grunnen til at damen ble stående og stirre. Hun er misfornøyd med den selvinnlysende grunnen, nemlig at det var første gang damen så en svart mann som jogget i Vestmarka.

Hadde jeg vært i Vestmarka, ville jeg også ha stirret på denne svarte mannen. Men Gullestad prøver å finne andre grunner: Damen har ikke alminnelig folkeskikk, for å stirre på andre mennesker er uhøflig. Damen uttrykker arven fra kolonitiden, da folk stirret på svarte mennesker som ble utstilt sammen med skjeggete damer. Stirringen har en seksuell dimensjon, for svarte menn er ifølge myten potente og tiltrekkende. Sosial grunn: Damen ble forbauset fordi hun ikke forbinder svarte med typiske middelklasseaktiviteter som jogging. Nasjonal grunn: Nordmenn er hvite og jogger i naturen. Etnisk grunn: Oslomarka er etnisk norsk område.

EN SLIK ANALYSE fører oss galt av sted. Analysen er et typisk uttrykk for forskernes fordommer mot det norske folk. Hadde Gullestad prøvd å sette samme historie inn i en annen sammenheng, ville hun ha eliminert mange av de uaktuelle grunnene hun har kommet med: En svart mann jogger i ghettoen, i Tøyengata eller på Grønland. Alle svartinger og pakkiser vil stirre like mye på ham som når de ser en flyvende tallerken. Det er respektløst å jogge på gata i vår kultur.

Et eksempel til: En pakistaner som går på gata med en hund, vil også vekke oppmerksomhet. Mange innvandrere vil stirre på ham, til tross for at nordmenn som går med hunder, ikke vekker oppmerksomhet i det hele tatt. Etnisk forklaring er ikke grunnen, for her er det innvandrere som stirrer på en innvandrer. For alt som er uvanlig, legges merke til. Dette er et kjennetegn ved normale mennesker som ikke lider av autisme. Vi svartinger ønsker å bo blant folk som ser på oss, som legger merke til vår eksistens.

HADDE DENNE damen sett en etnisk norsk kvinne med pakistanske klær, ville hun også ha stått og stirret, uten å ha seksuelle motiver i sin stirring. Innvandrere vil også stå og stirre på en norsk dame som har pakistanske klær på seg.

En gang var jeg i en innvandrerbutikk og hadde forskeren Inger-Lise Lien med meg. Da hun snakket urdu med ekspeditøren, stirret alle pakistanere på henne som om hun var et ET-vesen som nettopp hadde kommet fra Mars.

Mange turister over hele verden har opplevd det samme. Fenomenet er ikke begrenset til nordmenn, men er et menneskelig kjennetegn ved alle folkeslag. Å kreve bare av nordmenn ikke å reflektere, reagere eller legge merke til annerledeshet, er å be dem gi avkall på sin menneskelige tilhørighet.

Jeg er sikker på at hvis damen i Marianne Gullestads historie ser samme svarte mann eller andre svarte joggere tre-fire ganger, slutter hun å stirre eller fortelle historien. Dette er ikke et problem, verken for innvandrere eller for nordmenn.

MENS HUN FORSVARER oss svartinger, begår Marianne Gullestad en grov feil når hun bidrar til å skape et skille mellom den hvite offentligheten og den «svarte» minoriteten. Hun mener at de mer utbredte handlingene, som ikke er rasistiske eller hatefulle, kan være sårende og ekskluderende - og at dette gjør den norske offentlighet til en hvit offentlighet.

Dette skillet mellom nordmenn og innvandrere finnes som en abstrakt linje i forskernes illusjon, og blir sett av anti-rasistiske fundamentalister og innvandrere som mangler kapasitet til å forstå nordmenns reaksjoner. Å sementere eller forsterke skillet mellom hvite og mørke, er et bidrag til rasisme og fordommer. Veien mange forskere går, fører til et sterkere skille mellom «dere» og «oss», de hvite og de svarte, de innfødte og de «utfødte», de etnisk norske og etniske minoriteter - vi og dem.

FRA USAS MODERNE historie kan vi hente god erfaring: Den jordnære presten Martin Luther King appellerte på 1960-tallet til den amerikanske samvittighet, derfor lyktes han i å ta knekken på mye av rasistisk diskriminering i USAs lover og praksis. Han talte til folk med forsoning og fikk hvite amerikanere til å føle at den svarte amerikaners lidelse er en del av utfordringene som må tas oppgjør med.

Grunnen til Luther Kings suksess og Malcolm Xs mislykkede forsøk ligger i to forskjellige diskurs: King kjempet for et rettferdig samfunn der hvite og svarte bor sammen og deler utfordringer og gleder slik de deler brød og vann, luft og frihet. Hans redskap var ord som rystet hjertene og rokket ved rasistisk arroganse. Dr. King visket ut skillelinjen mellom hvite og svarte.

Malcolm X formulerte sitt budskap med hatefulle tanker om evig kamp mellom de svarte og de hvite, de undertrykkende og de undertrykte - en kamp der ingen forsoning har plass og intet håp for løsninger har noen sjanse. Han har til og med avvist hvite amerikanere som ville samarbeide med ham mot rasisme.

MALCOLM Xs TENKEMÅTE og talemåte finner jeg igjen i anti-rasistenes forskning som fremstiller problemer mellom hvite og svarte som konstante motsetninger: majoritet mot minoritet. Virkelighetens tunge taler annerledes: Det finnes problemer og utfordringer som møter både hvite og mørke samtidig.

La meg gi eksempler som er mer alvorlige enn en dame som stirret på en svart mann som jogger i Marka: Min venninne Camilla ringte meg en kveld gråtende og fortalte at en gjeng for tredje gang har stoppet henne på gata og kalt henne «hore» uten grunn.

Dagen etter spurte jeg butikkeieren der hendelsen hadde funnet sted om dette. Mannen ville ikke fortelle noe. Han er innvandrer og er redd for represalier. Han fortalte at politiet har vært der mange ganger for liknende episoder, men de klarte ikke å gjøre noe med denne gjengen.

Min venn Tore, en høyrepolitiker, bodde der. For noen år siden advarte jeg ham mot utviklingen av gjenger på Tøyen. Han lo og avfeiet problemet med «du overdriver. De vokser opp og blir modne.» Han har til og med forsvart innvandrere med innlegg i avisene offentlig, slik at han fikk trusler fra nynazistiske og rasistiske miljøer som forræder overfor sitt folk. En natt gikk han ned fra sin leilighet for å be innvandrerne om ikke å spille fotball etter klokka 22, for folk sover og det er ikke lov å bråke da. Han fikk rasende trusler og ble definert av dem som fiende. For å slippe det bitre, truende livet, solgte han sin leilighet og flyttet.

EN INNVANDRERBUTIKK-EIER solgte sin butikk etter et innbrudd begått av samme gjeng. To innvandrerfamilier flyttet fra Tøyen pga. gjengen som truet deres sønner. Fenomenet sprer seg nå i innvandrerbebodde Holmlia, Grorud og Stovner. Både norske jenter og integrerte innvandrerjenter uten slør, blir kløpet i rompa eller får tilrop som «Jævla fitte!». Er ikke disse fenomenene mer truende for nordmenns og innvandreres hverdag enn et blikk fra en dame mot en joggende svarting? Dette er ikke enkeltstående episoder, men er blitt et hverdagsfenomen.

Jeg anbefaler Marianne Gullestad å bruke sin kapasitet til å debattere slike alvorlige problemer heller enn å prioritere å finne årsaken til at en dame stirret på en joggende pakkis.