De små hendelsene er byggesteinene i alle former for systematisk diskriminering, for eksempel den aggresjon som utøves i forbindelse med mobbing på arbeidsplassen, hevder Nina Dessau.

JEG SATT PÅ TRIKKEN da Einar Gerhardsen kom inn og satte seg ved siden av meg. En gammel mann med billige votter. Alle på trikken kjente ham igjen.

Det skjønte jeg da han gikk av: Plutselig snakket tause passasjerer i munnen på hverandre: «Ja det var ham, jeg kjente ham igjen med en gang.» Og: «Min kone danset med ham i 1965 i Trøndelag!» Og: «Jeg har håndhilst på ham, jeg, det var vel i 1977.» Og: «Ja, men han ser likevel klart eldre ut, gjør han ikke det?»

De høylytte kommentarene kom først etter at han hadde gått av. Den gamle mannen fikk sitte i fred, uten nysgjerrige blikk. Det synes helt klart for meg at det var fordi passasjerene ville utvise folkeskikk: Landsfader eller ikke, man må da kunne ta trikken uten å bli beglodd eller kommentert.

DET HADDE VÆRT naturlig og helt menneskelig for disse passasjerene å gi umiddelbart utløp for den intense interessen som de åpenbart delte. Det er det barn gjør: glor på alt som er rart, ting og mennesker. De fleste voksne mennesker har lært at det er forskjell på ting og mennesker. Mennesker har følelser. De merker det dersom de blir stirret på og omtalt som om de var ting. Dersom de er i en slik situasjon at dette kan gjenta seg tusen ganger - for eksempel fordi de er celebriteter eller fordi de veier 150 kilo - kan de bli inderlig lei. Grunnlaget for enhver alminnelig folkeskikk og dannelse, er evnen til å ta hensyn til andre mennesker. Å bli voksen innebærer å lære dette. Derfor stirrer ikke de fleste voksne som om de var småbarn.

Marianne Gullestad tok i sin debattartikkel i Dagbladet (26.6.) utgangspunkt i en episode hvor en svart jogger blir beglodd, som eksempel på en liten hverdagslig hendelse, i og for seg uten større betydning for noen. Et av hennes poenger var at når mange slike små hendelser blir en uunngåelig del av noen menneskers hverdag får det etter hvert stor betydning både for individet og samfunnets utvikling. Hva slags samfunn som dannes etter hvert, har også å gjøre med hvordan man definerer dannelse.

Gullestad etterlyser en offentlig samtale om alle typer diskriminering, en samtale som bør foregå «på en likeverdig måte mellom parter som ikke inndeles i gode og onde» - altså det stikk motsatte av noen båstenkning.

FOR Å SI DET på en svært enkel måte: Det er mange mennesker i Norge som har gode intensjoner, og enda flere som karakteriseres av et fravær av onde hensikter. Ikke desto mindre er de små hendelsene byggesteinene i alle former for systematisk diskriminering, for eksempel den aggresjon som utøves i forbindelse med mobbing på arbeidsplassen.

Psykologen Marie-France Hirigoyen definerer mobbing på arbeidsplassen slik: «Det er psykisk vold og noen ganger fysisk vold utøvd i små doser, som kan virke ubetydelige, men som ødelegger mange menneskers liv og helse. Oppførsel, ord, handlinger - hvert angrep tatt for seg er kanskje ikke viktig. Det er den kumulative, totale effekten av gjentatte små sår, mikrotraumer, som først skaper en følelse av usikkerhet, og som kan ha dype, langvarige effekter.»

Dette gjelder opplagt like mye for andre former for diskriminering. Om mobbing på arbeidsplassen har LO sagt at det gjelder ca. 200 000 mennesker i Norge. Bare sykefraværet på grunn av mobbing koster det norske samfunnet mellom 25 og 30 milliarder kroner hvert år.

MOBBING PÅ ARBEIDSPLASSEN fører først til stress, så svekkes selvfølelsen. Følelsen av egenverd kan bli sterkt redusert før offeret har forstått at det er alvor. Ofte kommer det etter hvert et voldsomt tap av illusjoner, en følelse av å ha blitt sviktet eller svindlet: Tilliten man hadde til bedriften, institusjonen, lederne eller kollegene får en brutal knekk. Effekten er større jo mer personen har investert i stedet, jo mer hun har lagt av seg selv i det. I mange tilfeller kommer depresjon, som er den nest største grunn til sykmelding i Norge.

Psykologer som behandler dem som har blitt alvorlig skadet av mobbing, forteller at de overraskes ofte over hvor mye folk tåler av aggresjon. Det er mange grunner til at de gjør det: Velvilje og ønsket om å være positive, men også frykt. Når frykten skapes på en arbeidsplass skjer det ikke så direkte som tidligere. Få ledere krever åpenlyst lydighet og underkastelse av sine underordnede. Derimot er det ikke uvanlig at ledelsen sier at man vil ha selvstendighet og initiativ fra lønnstakerne, samtidig som alle andre signaler går på det stikk motsatte. Som Hirigoyen skriver: «Mobbing handler ikke om et symmetrisk forhold i en konflikt, men et forhold mellom den dominerende og den dominerte, hvor den som leder an spillet prøver å underkaste den andre og få ham til å miste sin identitet.»

EN VANLIG TEKNIKK er å frata mobbeobjektet troverdighet - helst tidlig i prosessen. Dermed reduseres mulighetene til å forsvare seg kraftig, spesielt hvis man har sørget for å anklage mobbeobjektet for løgnaktighet.

En annen avgjørende teknikk er å få arbeidstakerne til å føle seg skyldige. Innprente dem at de bærer ansvaret for vanskelighetene de måtte ha hvis de ikke er konforme overfor systemet. Slik bidrar frykten til uniformisering, kontroll og til skjulte former for underkastelse.

I noen bedrifter er hele personalstrategien grunnlagt på frykt. De gjenkjennes ved at lønnstakerne stadig er på defensiven. Kommer man til en bedrift hvor arbeidstakerne stadig er på defensiven, har man kommet til et sted hvor frykt er det bevisste eller ubevisste grunnlaget for ledernes strategi.

FOR Å «DESTABILISERE» en arbeidstaker, kan det være nok å fremheve hans feil systematisk, eller gi henne mål som ikke kan oppnås eller som er meningsløse. Å trakassere ved å angripe den intime sfæren og familielivet er nok en av de mest effektive teknikkene, den som lettest gir langvarige skader. Å veksle mellom sjarm og brutalitet er en velkjent hersketeknikk. Den som blir herset med må ta imot sjarmen og smile tilbake, ellers blir han gjort ansvarlig for all faenskapen som kommer etterpå - som kommer til å komme uansett.

De som er med på mobbingen kan selvfølgelig ha «gode intensjoner», samtidig som de underordner seg maktforholdene og flyter ureflektert med bedriftskulturen. «Vi må lære å ta den andre i betraktning. I de perverterte prosessene begynner volden med fornektelse av den andres eksistens, som er ikke en samtalepart og hvis følelser vi overser totalt,» skriver Hirigoyen om mobbing. Småhendelser som støtter opp under slikt ikke er bare småhendelser - de støtter opp under bestemte maktforhold.

MANGE MENNESKER i vårt samfunn plasseres altfor ofte i en mindreverdig stilling. Det gjelder langt ifra bare innvandrerne. Bare les den mistenkeliggjøring som oser av den nye sykmeldingsordningen og den tilhørende informasjonskampanjen.

For å komme tilbake til Einar Gerhardsen: Landsfader ble han blant annet fordi han visste hva det betød for en arbeider «å stå med lua i hånda»: Å måtte vise gjennom tusen små tegn sin takknemlighet og underordning, med andre ord selv gi uttrykk for at han som arbeider var mindre verdt. Samfunn og maktforhold har endret seg betydelig siden den tiden.

Men fremdeles veves psykososiale og politiske aspekter inn i hverandre for å skape forskjellige former for mindreverd.