Komedie med melodrama og mye klassisk bygdedesperasjon.

4

Salto, salmiakk og kaffe

  • Regi: Mona J. Hoel
FILM: Vi flyr for lite og vasker for mye, sier en klok, gammel dame i Mona Hoels nye film «Salto, salmiakk og kaffe». Og på ett punkt i filmen lar Hoel «halve» Lillestrøm hoppe på trampoline.

Hverdagslivet i Lillestrøm er ellers preget av svært mye melodrama.

Slik sett har Mona Hoel, som ble utropt til Norges første dogmeregissør etter «Når nettene blir lange» i 2000, nærmest tatt opp arven etter Wam & Vennerød denne gangen. Her spares aldri på konfekten.

Særheter
Her ranes, kjøres i hjel, bedras, fødes og naskes så til de milde grader at rammen for et såkalt «hverdagsliv» sprenges. Men OK, Mona Hoels hverdagsmennesker er ikke, med et par unntak, tomme klisjeer. Hun har gitt dem særheter og kanter som utfylles av enkelte glimrende skuespillerprestasjoner.

Særlig stråler det rundt Kjersti Holmen som den slitne og vaskegale jordmoren Iris i samspill med Svein Scharffenbergs enfoldige politimann Odd.

Her gis en rekke portretter av enkeltpersoner hvis viktigste berøringspunkt er småbysamfunnet Lillestrøm.

Demoner
De sliter alle med sine demoner. Gravide Maria (Benedikte Lindbeck) blir ettertrykkelig bedratt av ektemannen Erik (Dennis Storhøi). Han balanserer hele tida på konkursens rand og står i med datteren til en potensiell investor. Iris er enslig mor til Elin (Nicole Madeleine Aurdal), ei forsømt tenåringsjente som doper seg på Rohypnol som hun bytter til seg mot vin hos Eriks mor, pensjonist og butikknasker Gunvor (Eva Bergh). Odd hopper trampoline og forstår seg ikke på kvinner. Den mest normale og harmoniske personen i dette galleriet er innvandreren Jesus (Fares Fares), som driver grønnsakbutikk og forsøker å holde en varm og vennlig tone overfor sine nevrotiske kunder.

Så klikker det for Maria, og enkeltskjebnene skal komme til å rystes sammen i et melodramatisk crescendo.

Vannet går
Iført et oppsiktsvekkende kostyme og bevæpnet med en leketøysrevolver raner hun grønnsakbutikken bare minutter før vannet går. I filmens siste halvdel skjer alt i et oppdrevet, farseaktig tempo i sterk kontrast til en laaang, støyende og svært realistisk fødsel. I alle fall på lydsiden er alle dogmetendenser borte i Mona Hoels nye film.

Lydeffektene er sterke, og bruken av musikk (Ulver/Mari Boine/Marilyn Mazur) er feiende flott.

Den klassiske nordiske bygdedesperasjonen, slik vi kjenner den fra filmer som islandske «Nói Albinói» og svenske «Smala Sussie», er ikke akkurat diskré utlagt i «Salto, salmiakk og kaffe» heller. Men komikken er i alle fall ikke ufrivillig.

 

Les også