GLAD: Nils-Øivind Haagensen beholdt veska på selv da han fikk ære, blomster og en liten sjekk med et stort beløp på i Gyldendals bakgård i dag.
Foto: Lars Eivind Bones

Nils-Øivind Haagensen prater ivei på ålesundsk. Han er glad for Sultprisen, men samtidig klar over at ikke alle setter pris på de uvanlige og pratsomme diktene hans.

- Hvorfor skriver du som du gjør?

- Jeg har lyst til å få til maksimal emosjonell uttelling. Litterære hjerteslag kunne vært undertittel på diktsamlingene mine.

Men Nils-Øivind skrev ikke alltid slik. Den første diktsamlinga hans, «Hender og hukommelse» fra 1998 var strammere, det var mindre «jeg» og mindre «Nils». Har han fått større selvtillit?

- Ja, kanskje det, sier han.

Men så legger han det halvlange håret over på den andre sida sånn som bare han gjør det. - Mmnei, jeg var jo ganske selvsikker da jeg debuterte også.

- Så det er mer levd liv?

- Ja. Jeg er fem år eldre og det gjør ganske mye.

Vil snakke sant
Han har flyttet fokus. Det som er viktig for ham nå er ikke lenger avsenderen, men adressaten.

- Det er når jeg skriver til noen at jeg er på mitt beste, mener han.

I sist diktsamling, «Enkelte dikt» (2003), ga dette seg utslag i form av disse linjene, hentet fra «enkelte postkort»:

«alle kan lese postkortene mine men bare du forstår dem,
sånn er det: alle kan se en narkoman sette en sprøyte, alle
skjønner hva som skjer, men ingen andre blir rusa, bare du
vet hvorfor og på hvilken måte postkortene mine er mulige,
som små flygende tepper, [...]

Han skriver altså til konkrete, virkelige personer. Ikke så mange, avslører han, bare et par stykker.

- Jeg blir glad og beveget når jeg finner andre dikt med direkte henvendelse i. Å skrive til noen er et redskap som gjør det lettere å være ærlig, lettere å skrive bra.

Nytt krutt
Nils-Øivind har solgt mer enn mange andre poeter, med opplag på 1 800 og 2 200. Likevel blir han ikke feit. Og den svarte dressjakka under skulderveska han stadig har på seg, er totalt fri for Ari Behn-nykker.

- Men de økonomiske begrensningene er jo bare noe praktisk, innvender Nils-Øivind.

- Du kan ikke leve av poesien med mindre du får stipend, og det kan du la deg styre av.

Igjen legger han hodet på skakke.

- Men det er ikke noe verre enn at du kan gjøre det lell.

På fem år har han skrevet fire diktsamlinger og en roman, i tillegg til ordrike spaltemeter på kultursidene i Klassekampen. Kanskje kommer diktsamling nummer fem denne høsten. Den vil fortsette poetens løsslupne form.

- Jeg vil prøve å finne nytt krutt i poesien ved å bruke den, ikke utfordre den. De fleste nærmer seg poesien eksperimentelt, mens jeg lurer på hvor langt jeg kan nærme meg prosaen.

Han mener at norsk poesi har stått i stampe siden 90-tallet.

- Folk snakker om krise i poesien, men jeg tror poesien står på terskelen til noe nytt. Det kommer mye nå.

- Hvordan vet du det?

- Det har vært likt så lenge.

- Og jeg skal selvsagt prøve alt jeg kan.

Slik skriver han. For eksempel:

«Noe lite»

jeg fikk ikke stukket hull på det
jeg tok ikke i

jeg prøvde meg
mønsteret i gavepapiret var perfekt
dressen var min beste
slipset likeså, skillen tok ti minutter
å legge, kinnskjegget føltes godt under
fingertuppene, øreflippene
var myke slik jeg vil ha dem
munnen og stemmen sa alt jeg ville si

like fullt -

jeg sa, alt som flyter, flyter
men det som levrer
det som regner
det som er av leire
det som fyller rommene mine etter at jeg
er pakket ned og vasket ut
det som følger linjene i huset
det som stopper etter lang tid
jeg prøvde å stikke hull på det
jeg tok ikke i

jeg hadde to sigaretter
hun røkte en
jeg kjøpte en kjole til henne
hun hadde fem fra før

hun sa, alt som flyter, flyter
men det som bevrer
det som blåser
det som er av tre
det jeg hører etter at du har forsvunnet ut
i regnet
det som begynner først etter lang tid
jeg prøvde å stikke hull på det
jeg tok ikke i

Fra «23 dikt om kvinner og menn og en desperat forklaring», Cappelen forlag 2002