Lun, lystig og lett på foten, med velskrevet dialog.

5

Min misunnelige frisør

  • Regi: Annette Sjursen
FILM: «Min misunnelige frisør» er en film man småhumrer seg gjennom. Det kan tilskrives en svært god dialog i et manus som Sjursen og Lars Saabye Christensen har skrevet sammen, basert på sistnevntes novelle «Den misunnelige frisøren».

Men det skyldes også skuespillernes sans for timing og evne til å fylle de tre særegne karakterene i historien med liv.

Maktbalanse
Gard Eidsvold gjør hele tida store øyne som den lettskremte Bent. Han er portør i likkjelleren på et sykehus, dyrker sine potteplanter, koker middag for sin dominerende far (Espen Skjønberg) og har klippet seg hos samme frisør de siste ti åra.

Frisøren Frank (Bjørn Sundquist) har arvet barbersalongen etter sin far og farfar og har egentlig bare én fast kunde igjen. Veggene i salongen er prydet med brystbilder av gamle menn i ovale rammer, men også av boksehansker. Den velsoignerte Frank har valgt bort en boksekarriere, forstår vi.

Når aromaterapeuten Susie (Hildegunn Riise) flytter inn i nabolaget, forrykkes den usynlige maktbalansen mellom Frank og Bent.

Susies tragedie er et fall på dansegulvet. Hun husker ikke lenger de enkleste tangovariasjonene. I det hele tatt har hun problemer med korttidshukommelsen. Glemmer med hodet, men husker med hjertet, som hun sier. Hildegunn Riise fyller henne med en distré klokskap som er flott avstemt mot de to sære mannspersonene som rykker inn i Susies liv.

Sjalusi
Bent blir forelsket og Frank blir sjalu, eller misunnelig, som tittelen sier.

Begge tvinges ut av fastlåste rammer og forsøker febrilsk å tilpasse seg det moderne livets krav til styling og striping og image og handlekraft.

Lars Saabye Christensen er en novellemester; han lager presise antydninger som vokser til «hele» personligheter i det korte formatet. Overgangen til filmlerret har gått overraskende bra denne gangen. Den lille perlen av en historie har hatt så mye iboende stoff at den har kledd å bli blåst opp til en helaften.

 

Les også