SPILLENE I horrorserien «Silent Hill» slippes med en årlig presisjon som nesten kan forveksles med Electronic Arts' sportsserier, men når du setter spillet i konsollet og overmannes av grumsete bilder i tunge gråtoner og muterte skapninger som ikke en gang de mest liberale genmanipulerings-forkjempere kan forsvare, vet du at du ikke befinner deg på en fotballstadion.

«SILENT HILL 4» begynner med en, i positiv forstand, forvirrende veksling mellom drøm og virkelighet, hvorpå hovedperson Henry Townsend (tar du den?) oppdager at leiligheten hans, rom 302, er uten strøm, at vinduene ikke lenger kan åpnes og at utgangsdøra er sperret med store, tunge kjettinger - på innsiden. Et pent stykke hastverksarbeid fra det hinsidige med passe asymmetrisk boltfeste og slim på gulvteppet. Det finnes overbevisende bevis for at ting ikke er som de skal, og når en tunnel åpner seg gjennom veggen på badet vet Henry at akkurat denne dagen ikke kommer til å bli helt som alle andre. Utstyrt med enkle våpen kjemper Henry seg forbi groteske monster som i de fleste tilfeller lar seg nedkjempe fullstendig, men zombiene forfølger han gjennom hele spillet og lar seg bare midlertidig overvinne - hvilket medfører at du til stadighet må gripe til våpen for å bane vei for deg og, etter en stund, din kvinnelige kumpanjong. Greit nok det, men etter hvert blir veien tilbake til rom 302 - stedet for kontemplasjon og helsebringende restitusjon - altfor lang. Henrys leilighet fungerer forøvrig som barometer på framgangen i spillet, og blir mer og mer organisk jo lenger du spiller. Nye hull dukker opp i veggen - og trår du feil forvandles leiligheten til et potensielt skrekk-kabinett.

DILEMMAET MED «Silent Hill 4» er et høyst subjektivt problem, og dreier seg simpelthen om hva du lar deg skremme av. Det virkelig skremmende er i mine øyne det en ikke ser, det som kanskje finnes i mørket. «Silent Hill 4» lykkes bare delvis med slike antydninger. Tidlig i spillet finnes det elementer av usynlig nærvær, men når zombiene dukker opp og for attende gang stikker fingrene i Henrys mage for å melke han for blod er det bare å lene seg tilbake og vente til måltidet er over - før du igjen hamrer løs med stålrøret.

GRAFIKKEN LIGGER godt over gjennomsnittet, og musikken og de strålende, atonale lydkulissene sørger for genuin uhygge. Selv om en blir vant til zombiene er lyden som varsler deres ankomst alltid ubehagelig. Det blir likevel for langt mellom grøssene, og virkelig nifst blir det aldri. Til det blir mange av oppdragene for monotone, veien til rom 302 for lang og slåsskampene forutsigbare. Hvis du er svoren tilhenger av «Silent Hill»-serien vil du sikkert finne høydepunkter også her, men det er fullt mulig å leve til pensjonsalderen tar deg uten å gå veien innom «The Room».