- untitled_43.jpg -->Sterkt russisk skjebnedrama om krevende farskjærlighet.

5

Tilbake

  • Regi: Andrej Zvyagintsev
 GUTTA PÅ TUR: Ivan og Andrej skal lære å bli menn av sin far som plutselig kommer hjem etter mange fraværende år og tar dem med på fisketur.

GUTTA PÅ TUR: Ivan og Andrej skal lære å bli menn av sin far som plutselig kommer hjem etter mange fraværende år og tar dem med på fisketur.
Foto: Arthouse

Og her kan du lese resten av ukas anmeldelser

FILM: Da den russiske regissøren Andrej Zvyagintsev vant Gullløven i Venezia i fjor med «Tilbake», ble han umiddelbart utpekt som en ny Tarkovskij. Og det er ingen lett byrde på skuldrene til en debutant. Men «Tilbake» ser umiskjennelig ut som en klassiker.

Nifse undertoner
Landskapet, langsomheten og de dunkle fargetonene leder riktignok tankene hen på Tarkovskij, likeledes gjør de underliggende bibelske motivene i historien. Men gåtene i «Tilbake» er mer håndfaste enn allegoriske idet filmen utvikler seg som en thriller med nifse psykologiske undertoner. Det er en film om den fortapte far som vender hjem og som ikke alle er i stand til å elske. 15-årige Andrej (Vladimir Garin) og 13-årige Ivan (Ivan Dobronarov) er vokst opp med sin mor og et svart-hvitt bilde av en far som forsvant for 12 år siden. Filmen åpner idet gutta skal gjennomgå en manndomsprøve; hoppe i sjøen fra høyt og vaklevorent tårn. Lille Ivan består ikke testen og må hentes ned av mamma.

Denne tårnscenen etablerer de to guttenes forskjellige psyke og har også en viktig dramaturgisk rolle i fortellingen.

På fisketur med far
En dag er plutselig far (Konstantin Lavronenko) kommet hjem. Gutta vet ikke fra hva eller hvor. Har han vært i krigen? I fengsel? Hva vil han med dem? Han vil ha dem med på fisketur.

Det viser seg at faren skal ta dem på en dannelsesreise i ekspresstogfart, gi dem en dose «instant barneoppdragelse» og lære dem hvordan menn blir menn.

Det er ved første øyekast ganske ubehagelig å følge denne russiske Robinson-ekspedisjonen, der en brutal far med knyttnever og hån tvinger dem til å trosse de ublide elementene, ro i piskende uvær til øde øyer osv. Enkelte Zvyagintsev-beundrere har tolket faren som det arketypiske bildet på en patriarkalsk russisk kultur. Jeg fristes til å se ham som en klassisk macho, men regissøren vil åpenbart noe annet.

Andrej og Ivan reagerer forskjellig på farens dulgte forehavende og brutale atferd.

Skjebnedrama
Andrej tilpasser seg og forsøker å mestre utfordringene, mens Ivan utvikler en mer og mer trassig opposisjon. Aldri får de eller vi vite hva faren egentlig driver med. Langsomt bygges det opp til en konfrontasjon.

Den lineære historien fortelles med tiltakende styrke og blir til et mytisk skjebnedrama der naturen spiller rollen som storslagen kulisse. Det hele er så stramt og gjennomtenkt at man blir rent forferdet ved tanken på at dette er et debutarbeid. Det er bare å lære seg navnet Zvyagintsev.

 

Les også