HØYRE OG HØYRESIDEN i norsk politikk har hatt det travelt en stund med å skryte av at det nå skapes en ny skole og en ny grunnutdanning i fedrelandet. Jeg tror det begynte med at Høyres Ine Marie Eriksen under Stortingets debatt den 27. mai i 2003 karakteriserte Bondevik 2-regjeringens forslag til ny lov for frittstående skoler som «et ideologisk linjeskift». Da Stortingsmelding nr. 30 (2003- 2004) Kultur for læring ble behandlet i Stortinget den 17. juni i år, mente den ansvarlige statsråden Kristin Clemet at meldingen representerte et tidsskille i norsk skole og i hvert fall et systemskifte hva styringen av skolen angår. Høyres utdanningspolitiske hovedtalsmann, Søren Fredrik Voje, var ikke snauere enn at han omtalte den foreliggende meldingen som «en revolusjon i norsk grunnutdanning». I en artikkel om den nye skolen som ble publisert den 4. september i år, modererte Voje seg noe, men ikke mer enn at han nå talte om «en liten revolusjon i skolen.»

Slik egenmarkering og egenreklame hører vel politikkens vesen til, som det så også hører til den skolehistoriske forskningens oppgaver å gå den slags selvskryt nærmere etter i sømmene. Derfor: Ser vi etter tre år med Clemet virkelig konturene av «En ny skole», for å bruke Voies overskrift? Hva består revolusjonen eller tidsskillet i?

LA OSS DA FØRST konstatere at Høyres skolereformer ikke rokker ved de store reformvedtakene som Stortinget har fattet i løpet av de siste ti-årene og heller ikke ved de store linjene i den utviklingen som norsk skole har gjennomgått etter den andre verdenskrigen. Siden 1945 har barnehagens velregisserte opplegg erstattet småbarnas selvforvaltning i et miljø med hjemmeværende mødre, og Høyre har ingen planer om å reversere denne utviklingen. Skoleplikten er blitt utvidet fra 7 til 10 år, og verken regjeringen eller Stortinget har ville gjøre noe med denne utvidelsen når det kommer til stykke. Ingen vil utsette skolestarten fra 6- til 7-årsalderen. Det gikk hardt for seg da karakterene ble fjernet på barnetrinnet, men ingen andre enn Fremskrittspartiet ønsker nå å gjeninnføre dem. Ingen vil reetablere realskolen og framhaldsskolen som ble avviklet på 1960- og 1970-tallet, og er det noen som for alvor vil gjenopprette den tidas linjedeling og kursplaner? Hvem angriper for alvor de funksjonshemmedes integrering i den vanlige skolen? Videregående opplæring som utvalgsskole er blitt erstattet av en skole for alle med fritt valg av studieretning, og ingen ønsker utvalgsskolen gjeninnført.

LA OSS DERNEST slå fast at på vesentlige punkter gjør ikke Høyre noe annet enn å videreføre reformtenkning som lenge har vært godt sosialdemokratisk tankegods.

1) Høyre betoner skolens betydning for norsk konkurranseevne, men uten å komme i konflikt verken med fortida eller de andre politiske partier. Var det ikke Arbeiderpartiets Gudmund Hernes som først formulerte nyttesynet i norsk skoletenkning klart? Var det ikke han som meislet ut de kjente ordene om at «Utfordringen for norsk kunnskapspolitikk er at landet ikke får nok kompetanse ut av befolkningens talent»? Var det ikke han som krevde mer innsats i skolen og større effektivitet? Var det ikke Gudmund Hernes som så å si helt alene skrev den generelle læreplanen av 1993, en plan som alle, også Høyre, nå hever til skyene som et genialt verk?

2) Høyre hevder at den sentrale reguleringen av skolen må erstattes med lokalt handlingsrom, men uten å gjøre annet enn å forsterke en tenkning som Forsøksrådet for skoleverket formulerte allerede i 1969: «Den sentralledede skole har imidlertid også vist seg å være en hindring for utviklingen... Så lenge ansvaret er skjøvet oppover til en sentral ledelse, kan de direkte impliserte, nemlig elever, lærere og foreldre, lett avfinne seg med en passivt aksepterende holdning til alt som 'kommer ovenfra'.» Ja, hva annet enn en presisering av 1980-årenes målstyringsprinsipp er det vi står overfor når Høyre om og om igjen sier at det må legges til rette for lokal organisering av rammene for elevenes læringsarbeid. Om denne friheten også skal gjelde innholdet i skolefagene er foreløpig noe uklart.

3) Det er så visst heller ingen revolusjon når Høyre ivrer etter å gi alle elever en tilpasset og differensiert opplæring ut fra deres egne forutsetninger og behov. For det var jo Normalplanen av 1939, skrevet av den trauste sosialdemokraten Bernhof Ribsskog, som med stor kraft understreket individualiseringsprinsippet og prinsippet om at skolen skal gjøre forskjellene mellom elevene så store som mulig: Med de aller feiteste typene som typografene den gangen rådde over, sa planen fra 1939 dette: «Målet for opplæringa er ikkje å hjelpa elevar med ulike evner og givnader til å bli like dugande i skulearbeidet, men å gjeva elevane ei opplæring som er i best mogleg samhøve med evnene og givnadene deira.» Mot bedre vitende har jo Høyre som skolepolitisk opposisjonsparti forsøkt å skape et inntrykk av at ensretting har vært den norske enhetsskolens fremste mål, men holder vi oss til sannheten så er det nå Høyre som kopierer den sosialdemokratiske tenkemåten når det taler så varmt om tilpasset opplæring.

HVA JEG SÅ LANGT har skrevet, betyr imidlertid ikke at Høyre i ett og alt viderefører den skolepolitikken som etterkrigstidas sosialdemokrati har drevet fram. Partiet har forsterket innslaget av siviløkonomisk tenkning i skoledebatten, blant annet med et språk hvor det hyppig tales om «incentiver», «ressursinnsats», «konkurranse», «kvalitet», «basiskompetanse», «resultater», «læringsutbytte», «produksjon», «brukere». Partiet har forsterket nyttetenkning fordi det ikke har noen oppmerksomhet henvendt på elevenes indre verden eller indre territorium. Det er lenge mellom hver gang Høyre taler om elevenes sårbarhet. Det er også typisk for Høyres orientering at det viser stor lydhørhet overfor de signaler som kommer fra økonomiske overnasjonale organ som EU og OECD. Visste man ikke bedre, så ville man ut fra lesningen av Kultur for læring vanskelig kunne tro annet enn at Norge er medlem av EU. Men det er likevel med forsøket på å svekke den nasjonale, statlige styringen av skoleverket at Høyre skaper hva partiet selv ønsker å omtale som en revolusjon. Uviljen mot staten og mot fellesskapet og rettferdighetstanken er det som binder følgende «reformtiltak» sammen: Den nye loven om private skoler som har som formål å stimulere til etablering av flere slike skoler. Sympatien med det frie skolevalget. Beslutningen om å overføre lærernes forhandlingsrett fra staten til kommunene. Innføring av adgang til individuell belønning av lærerne.

HELE VEIEN SVEKKES den nasjonale statens styring. Og hva kommer i stedet? Internasjonal styring og den enkeltes frihet sammen med konkurransen. Derfor utvidet adgang til å opprette private skoler og derfor til en viss grad også de nasjonale prøvene og skoleportalen. Det er dette som er Høyres skolerevolusjon.

 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Nemi av Lise Myhre

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Lise / distr. iblis@nemi.no