Jeg-personen er en drosjesjåfør som har lagt seg til på sofaen etter en påstått ryggskade. Her reflekterer han over alt fra hvordan spise speilegg uten at det går hull på plommen, til norvegiareklamer og bowlingsko. Faren hans dør, og motvillig reiser han til barndomshjemmet på Vestlandet. Der forelsker han seg litt i svigerinnen og stjeler bl.a. underbuksene hennes, som han putter i kommodeskuffen til en gammel onkel på et sykehjem.

En nokså absurd story, med andre ord; såkalt nerdete «gutteromslitteratur» der en selvtilfreds fyr uten selvinnsikt diskuterer indignert med seg selv over småtterier. En slags gal manns dagbok - der vi liksom gjennomskuer ham. Likevel er det noe som ikke stemmer. Boka «likner» god litteratur, men blir for overflatisk til virkelig å sitte. For hvor vil egentlig Selmer? Riktignok er han en stor humorist, men dette blir bare meningsløst vås, kokett og konstruert. Småmorsomhetene tar aldri av, og hverdagsbeskrivelsene er så overdrevne at de bare blir plumpe - som den perifere kona som aldri lytter fordi hun bare ser harryserier på tv.

Det er synd boka er så lite vellykket, for Selmer kan skrive. Det finnes det også spor av i denne boka, som i den kjappe skissen av ei tenåringsjente: «... jeg så de mismodige sporene etter ulykkelig forelskelse, uinspirerte slankekurer, hysteriske lengsler, og senpubertalt mismot.»