annonse

Kjøp boka her!

Alt som er

• Forfatter: Brit Bildøen
• Forlag: Samlaget

HISTORISK: Brit Bildøen er den første kvinnelige nynorskforfatteren som er innkjøpt av en bokklubb. Og ifølge vår anmelder skriver hun et «appetittvekkende nynorsk». Les første kapittel!
Foto: Tom Martinsen

Metaforer
I sin siste roman «Landfastlykke» lot Brit Bildøen bruene leve et eget liv, som en metafor for menneskelivet. Også i generasjonsromanen «Alt som er» lever det menneskeskapt arkitektoniske, nærmere bestemt et gammelt trehus på Vinderen som sukker og lengter og skjelver. Huset vet alt om familien som har bebodd det i tre generasjoner. Eller fire, for vi blir også kjent med den yngste datteren Marianns to ufødte sønner. De holder til i husets «hjerterom», som huser alle sjelene som har bodd i den gamle villaen.

Mariann forelsker seg i Endre på en australiareise. Men han er allerede bundet, og det går lang tid - sju års ulykke - før lykken kommer til henne.

Like problematisk var kjærligheten for Marianns spanske mor, hvis forelskelse i Marianns rødhårede arkitektfar brakte henne til Norge. Det ble en evig lengsel tilbake til Barcelonas lukter, og et liv som etter hvert besto i å stenge seg inne i musikkrommet sammen med bl.a. Maria Callas. Også Marianns morfar måtte betale for kjærligheten, en kjærlighet han sviktet da han som ung arkitektstudent bodde i Marokko.

Elegant
Disse tre fortellingene - med en rekke småfortellinger - er elegant flettet i hverandre. Her er sprang i tid, perspektivforskyvninger og temaer som gjentas og bygges ut. Bildøen er også av de forfatterne som klarer å «bake inn» sakkunnskap - arkitektur, musikk, den spanske borgerkrig - uten at det blir leksikalt eller jålete.

Snarere gir hun materien liv, og til og med Hotel Plaza blir «overjordisk vakkert».

Bildøen har en forfattersikkerhet som gjør at hun kan tillate å bevege seg på grensen til det helt klisjéaktig inderlige uten at det blir plumpt. Hun har en språklig sensualitet og «feminint kroppslig» evne til å bevege språket. Her er en insisterende tyngde og et billedlig alvor, som nærmest virker forførende: «Det var kanskje kjensla av at livet smuldra bort mellom hendane på henne, som gjorde at Mariann fekk ein slik brannande trong til å gjere noko handfast.»

Makabert
Men - det er ofte et men hos Bildøen - hun har en (muligens bevisst) tendens til å gå over streken. Som i «Landfastlykke» er barnløshet et tema: Marianns to spontanaborter danner et litt diffust og uuttalt grunnlag i boka. For også de to ufødte guttene «er» (det går ikke an å ikke være). Deres «kviskring» brekker opp teksten som et slags kor. «Vi er mange, nynnar det rundt han. Mange, mange, mange, syng det. Eit enormt brus.» Et sorgtungt, men etter min mening litt for makabart kor, der Bildøen også bikker over i klisjeene. «Hos Bror og Mikael er det stille. Dei har snakka om Stjernane (...).»

Hovedinntrykket av boka er likevel at den er anbefalelsesverdig, med et appetittvekkende nynorsk, som burde forføre selv de mest ihugga nynorskmotstanderne blant bokklubbfolket.

De burde benytte anledningen til å nyte nynorskens rytmiske klangfullhet: «Difor denne stilla. Difor denne fortærande togna.»