- marsteinsak.jpg -->Trude Marstein er litt av en leser av norsk samtidslitteratur. Det er så mye å lære av henne, særlig når hun skriver om nye bøker som begeistrer henne selv, mener vår anmelder.

Konstruksjon og inderlighet. Essays

  • Forfatter: Trude Marstein
  • Forlag: Gyldendal
 FORMIDLINGSGLEDE: «En verdifull bok,» skriver vår anmelder om Trude Marsteins «Konstruksjon og inderlighet. Essays».

FORMIDLINGSGLEDE: «En verdifull bok,» skriver vår anmelder om Trude Marsteins «Konstruksjon og inderlighet. Essays».
Foto: Torbjørn Grønning

BOK: Men også når hun begrunnet respektløst argumenterer for hvor svake tekster kanoniserte forfattere som Knut Hamsun og Johan Borgen tidvis har levert fra seg.

I sin første essaysamling, «Konstruksjon og inderlighet», har den fine romanforfatteren Marstein samlet 14 essay. Det er en verdifull bok.

For alt jeg vet, har Trude Marstein (f. 1973) lest store mengder litteraturteori. I så fall bruker hun den på en annen måte enn pretensiøse, teoriforblindede unge litteraturvitere, enten de er forfattere eller kritikere. Hun har skjønt at teori er redskaper man skal tilegne seg, bruke som leseoptikk, og så - når man har silt teoriene gjennom seg - gjøre seg uavhengig av. De skal ikke synliggjøres og flagges med, bare anvendes, for å løfte fram litteraturen selv.

Slik sett er Marstein mer dannet og moden enn de fleste tolkere av ny norsk litteratur.

Siterer fra teksten
Spesielt får jeg mye ut av hennes lesninger av Anne Oterholm og Kristine Næss. Gjennomgåelsen av nyere bøker som kan kalles «korttekster» er også instruktiv med sine mange eksempler fra det siste tiåret. For å sitere henne selv: «Det gir en fryd, det er vellyst.»

Marstein viser nettopp hvor viktig det er å sitere fra teksten når man driver litteraturkritikk. Jeg merker begeistring og formidlingsglede når hun siterer fra de nevnte norske forfatterne, og når hun skriver om østerrikerne Thomas Bernhard og Peter Handke. Jeg merker temperament og nesten aggressiv forbauselse når hun nyleser en del av Borgens hyllede noveller og Hamsuns «Markens grøde», «August» og «Victoria» og finner at de faktisk ikke lever opp til sin posisjon.

Originalitet og form
Alt Trude Marstein skriver, er et forsøk på å sirkle inn hva som gjør den virkelig gode litteraturen god. Den har originalitet, men det er ikke nok. Den har også en unik form. Hun har noen dogmer: Det finnes udiskutabel, objektiv kvalitet, ikke bare subjektive tilskrivinger av kvalitet fra leserens side. Denne påstanden står i et mer problematisk spenningsforhold enn hun ser, til en annen påstand hun kommer med: at all tolkning og vurdering av litteratur er bundet av sin tid og sin situasjon.

Et annet dogme som preger Marsteins lesemåte, er den at formen er innholdet.

Sterk litteratur stiller spørsmål, men gir ikke klare svar eller tydelig mening: «Innholdet skal, uansett hvor trivielt det er, være så unikt at formen det står i, er den eneste som kan vise det. (...) Beskrive uten å forklare, forsvare eller angi; bare vise fram, virkelighet.»

Gjennom sin sterke og begrunnede opptatthet av litterær form og følsomhet anskueliggjør den tenkende forfatteren Trude Marstein at skriving gjør ting virkelige, og virkeligheten mer betydningsfull. For henne selv har forfatterskapet medført at livsangst er erstattet med dødsangst, bekjenner hun.

Kort sagt: Sterk litteratur er så full av mening at den knapt er til å holde ut.

Følg bokhøsten på db.no/litteratur!