VAR KONG HAAKON den biologiske far til kong Olav? Spørsmålet diskuteres fortsatt over det ganske land. Det er den aller nyeste vrien på en meget gammel problemstilling, nemlig hvem som var det biologiske opphavet til den eller de til enhver tid regjerende monarker. Det er en debatt med internasjonale forgreninger. Her skal bare nevnes debatten i England på slutten av 1600-tallet, da den siste kongen av huset Stuart, James II, og hans kone plutselig fikk en sønn etter mange års barnløst ekteskap. I historien huskes den debatten som «saken med nattpotta».

I norsk sammenheng er heltekongen fra 1814, Christian Frederik, naturlig å nevne. Rent juridisk var han nevø av kong Frederik VI, og var hans kronprins da han ble stattholder i Norge i 1813. Men det biologiske materialet til sommerkongen fra 1814 hadde en helt annen levert. I norsk historie har det ellers vært en seiglivet myte at den såkalte Hårfagreætten, det vil si etterkommerne av Harald Hårfagre, regjerte Norge uavbrutt i nesten 500 år. Den har fått leve sitt liv helt uanfektet i så vel folks oppfatning, som i skolebøker og historiebøker. Den går ut på at Hårfagreætten døde ut på mannssiden i 1319, med kong Håkon den femte Håkonsson, som ikke etterlot seg noen sønn. Han hadde imidlertid fått gjennomslag for at hans dattersønn Magnus skulle overta tronen etter ham, men da så hans sønn igjen døde i 1380, var det jamt slutt med den gamle, norske kongeslekten.

I VIRKELIGHETEN forsvinner sporene etter Hårfagreætten allerede rundt 970, mindre enn 100 år etter slaget ved Hafrsfjord, som etter sigende samlet Norge til ett rike. Den siste Hårfagre var også en Harald, nemlig Hårfagres sønnesønn Harald Gråfell. Hele Hårfagredynastiet besto av fire konger: Harald Hårfagre selv, hans sønn Eirik Blodøks, dennes halvbror Håkon den gode og Eiriks sønn Harald Gråfell. Likevel ble det fort slik at den som hadde ambisjoner om å være konge i Norge, måtte kunne påvise eller påberope seg slektskap med Hårfagreætten. Både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson («den hellige») påberopte seg et slikt slektskap som henholdsvis oldebarn og tippoldebarn av rikssamleren og hans hærskare av sønner. Noen år etter slaget på Stiklestad ble Harald Hardråde konge i Norge. Han var halvbror med Olav den Hellige, men det var på morssiden. Også for hans far ble det påberopt slektskap med Hårfagreætten, men det har i så fall vært via en forholdsvis fjern sidegren. Viktigere enn det biologiske slektskapet, har nok Haralds evner som rå, dreven og kynisk maktpolitiker vært. Med ham kom det definitivt en ny kongsslekt på tronen, la oss kalle den Hardrådeætten.

Hardrådeætten var konger i Norge fram til 1184 - forutsatt at de virkelig var kongesønner, alle som påberopte seg å være det, og som så selv avlet sønner som ble konger etter dem. Under slaget ved Fimreite i 1184 falt den siste av kongene i denne ætten, Magnus Erlingson. Kong Magnus tilhørte en sidegren av Hardrådeætten. Han var ikke sønn av en konge, men av en konges datter. For å bøte på den noe svake legitimiteten, var han den første, norske kongen som ble kronet og fikk kirkens velsignelse til sin kongegjerning.

SEIERHERREN fra Fimreite var en presteutdannet mann fra Færøyene som het Sverre. Han begrunnet sitt kongekrav med en skikkelig røverhistorie som gikk ut på at han var sønn av kong Sigurd Munn, for øvrig onkel til kong Magnus. Allerede samtiden tvilte på denne historien, men det Sverre manglet i troverdighet, kompenserte han med fysisk makt og politisk kløkt. Med kong Sverre kom enda en ny slekt på tronen. Det var Sverreætten, og det var denne ætten som døde ut med kong Håkon den femte i 1319.

 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Pondus av Frode Øverli

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Øverli. distr. strandoverli@yahoo.com