Tre spørsmål vil naturlig melde seg: Trenger du å lese disse bøkene nå, når du:

1. Har sett «Fahrenheit 9/11»?

2. Allerede har fått med deg at Bush virker litt dum og upålitelig?

3. Uansett ikke har stemmerett ved valget?

Morsom
Svaret på alle disse spørsmålene - vi kan ta det med en gang - er «ja».

Et annet spørsmål er om det er lurt å velge de nyoversatte norske utgavene. Der er svaret «nei» og «ja». «Nei» først:

Al Frankens bok er en god og til tider fryktelig morsom bok om høyresida i amerikansk offentlighet. Boka starter med en meget god sekvens, der Gud ber Franken om å skrive. Her får vi også forklart bokas prosjekt, som blant annet innebærer å angripe forfatterne bak de mange bestselgerne som hevder at det finnes en liberal vridning i amerikansk medievirkelighet. «Det er bare noe forbanne tull», sier Gud, og det er Franken enig i.

Franken kjører på med riktig slemme, men rettferdige beskrivelser av noen av de mest kjente spaltistene og tv-fjesene i USA. For norske lesere som ikke har parabolantenne fungerer boka som en uvurderlig medieguide til neste Amerika-reise.

Løgner
Boka handler om hvor lett det er å slippe unna med løgner i et uoversiktlig mediesamfunn. De beste eksemplene i boka, handler om episoder der en løgn er avslørt i en stor, riksdekkende avis, uten at det hindrer opphavsmannen i å gjenta den i en annen sammenheng.

Konsekvensene av å bli avslørt er rett og slett mindre enn gevinsten ved å lyve.

Når man ser hvordan løgner blir håndtert i medier, kontrollert av en medieeier som Murdoch (eller en medieeier og politiker som Silvio Berlusconi), er det åpenbart at løgnene virkelig får sving på seg. Frankens satire er en skildring av en offentlig debatt der styrken i det beste argumentet sjelden avgjør noe som helst. Og det er på denne måten dette er ei viktig bok, selv etter morgendagens valg, fordi den omhandler mekanismer det blir stadig viktigere å være klar over.

Til den oversatte utgaven har Franken skrevet en nyttig liste over folk som blir omtalt i boka. Den introduseres slik:

«Takk for at dere leser boka på morsmålet deres. Jeg håper at det gikk greit å oversette den til norsk, for iblant ikke gå bra oversette humor når dårlig oversetter og humoren ikke.»

Det er jo litt morsomt sagt, men det er ikke like morsomt at oversettelsen sjelden klarer å finne gode norske uttrykksmåter for Frankens muntlige «Saturday Night Live»-aktige språk.

Enkelte setninger er nærmest umulige å forstå, og noen er ufrivillig komiske, som når «English majors» oversettes med «engelske majorer» i en setning som åpenbart handler om folk med høyere utdannelse i engelsk språk.

Oppdatert
Greg Palasts bok fungerer bedre på norsk, i en oppdatert utgave.

Palast er, som Franken, ikke begeistret for den amerikanske medievirkeligheten. Men hans hardeste skyts går ikke mot høyrevridde nyhetsformidlere - de har han gitt opp for lenge siden. Palast tar heller for seg de anerkjente mediene, de som ikke tør trykke hans avisreportasjer.

I USA er problemet nemlig at ingenting kan sensureres - men ingenting av det som er verdt å sensurere blir trykket, forklarer Palast.

Ensom ridder
Forfatteren er tøff i trynet når han beskriver sin egen rolle som ensom ridder i kampen for sannheten. Det hindrer likevel ikke boka i å være en kruttsterk, overbevisende beskrivelse av et demokratisk system som i stadig større grad blir lagt til rette for den som kan betale for seg.

Palasts rapporter avslører økonomisk kriminalitet, feige medier og korrupte politikere så slagkraftig at det føles som å se «Alle presidentens menn» med Sylvester Stallone i stedet for Dustin Hoffman i rollen som Carl Bernstein.

Palast var blant de første som avslørte stemmejuksinga Florida i 2000. Den samlede framstillinga som utgjør bokas første kapittel ville vært en god start på en thriller. Han holder leseren fast gjennom hele boka, med unntak av visse passasjer, der man føler at man må være Palast for å henge med på hva Palast har ment.

Som Franken, er Palast morsom, selv om hans humor er bitter. Hvis man ikke insisterer på å avfeie Palast som en konspiratorisk gærning, er dette en deprimerende, men nødvendig bok å lese.