- knausg_sak.jpg -->Et englekor av en roman om verdens undergang.

En tid for alt

  • Forfatter: Karl Ove Knausgård
  • Forlag: Oktober
BOK: Den som etter seks år vil vite hvordan det går med Henrik Vankel, hovedperson i Karl Ove Knausgårds debutromanen «Ute av verden» (1998), må vente helt til side 509 i hans nye bok. Leseren må først igjennom et langvarig litterært vorspiel, som i lange partier handler om noe så uvanlig i nyere norsk romankunst som engler.

Men bevares, for en tour de force av ei bok; en fascinerende kraftanstrengelse som beveger seg - jeg hadde nær sagt høyt og lavt, både i elegante svev og i flaksende uro.

Knausgård bekrefter med den vanskelige såkalte andreboka at han er et helt spesielt talent i sin generasjon.

Han tilhører de nye 1968-erne, de som er født i nærheten av dette sagnomsuste året.

Bibelen
Bokas tittel er hentet fra Predikerens bok, og Bibelen er helt klart det store referanseverket til denne boka.

På et tidspunkt i lesningen hentet jeg fram min gamle familiebibel fra 1868; en koloss i sprukkent, tørt kalvelær, med 1385 sprakende tørre sider med gotiske bokstaver. Det føltes på et vis riktig å ha den liggende i nærheten. Særlig Første Mosebok, kapittel 5, vers 5-7 tordner gjennom Knausgårds roman. I min bibel lyder det slik: «Og Herren saae, at Menneskets Ondskab var stor paa Jorden, og alt hans Hjertes Tankers Paafund var ikkun ondt hver Dag. Da angrede Herren, at han havde gjort Mennesket paa Jorden, og det bekymrede ham i hans Hjerte. Og Herren sagde: 'Jeg vil udslette Mennesket som jeg haver skabt, af Jorden, baade Menneske og Kvæg og Orme og Fugle under Himmelen; thi mig angrer, at jeg gjorde dem.'»

Undergang, på mange plan. Med Guds straffende hånd som tema går Knausgård løs på Bibelen. Inspirert gjenforteller han flere fortellinger - som alle inkluderer engler. Det dreier seg om Lots flukt fra Sodoma, historien om Kain og Abel og fortellingen om Noahs ark.

Godt og ondt
Dette er et kraftfullt stoff, som Knausgård bruker all sin skapende fantasi til å levendegjøre. Han viser hvordan fortida forandrer seg gjennom framtidas lesning. Kain og Abel blir løsrevet fra de stereotypiene historien har forvandlet dem til. Ved å skildre dem som mennesker av kjøtt og blod, opphever Knausgård skillet mellom godt og ondt; det blir to sider av samme sak. Syndfloden blir en naturkatastrofe redselsfullt sett fra ofrenes perspektiv, særlig Noahs oppdiktede søster Anna. Noah selv er en grubler som forsøker å systematisere tilværelsen i kategorier som «levende», «dødt», «sol» og «intet».

Tidløshet
Gjennom sin innlevelse gjør Knausgård disse fortellingene tidløse, her er ikke noe forsøk på realistisk, historisk romankunst. Forholdene mellom menneskene blir det vesentlige; Kjærlighet, hat, sjalusi, erotiske drifter, vold, lengsel, angst - Bibelens knappe resymeer blir forvandlet til storstilte dramaer. Skyggen av arken blir Titanic-aktig skremmende for alle de som ikke får være med, men blir slått tilbake og får knust skallen av engler med kjepper.

Knausgård velger å ta Bibelen på ordet, både i bibelfortolkningene og i de mange sekvensene om engler. Engleforskning er nødvendigvis basert på Bibelen, på de apokryfe skrifter og på personlige erfaringer. Fra Bibelen går Knausgård særlig inn i profeten Esekiels fantastiske syner, som jo også er blitt brukt av UFO-forskeren Erik van Däniken som bevis på besøk fra universet.

Oppdiktet
En stund lurte jeg på om denne romanens hovedperson er italieneren Antinous Bellori (født 1551), en engleforsker Knausgård har diktet opp.

Her går han Jorge Luis Borges en høy gang, der han forsyner Bellori med en frodig biografi og drøfter hans synspunkter på engler side opp og side ned. Det du ikke vet om engler etter å ha lest denne boka, er knapt verdt å vite.

Men den viktigste kunnskapen er at englene ikke er «gode», de er lidenskapsløse; deres gjerninger tjener snart en god hensikt, snart en ond. De kan være kjærlige trøstere, for i neste øyeblikk å slakte ned for fote.

Og kardinalspørsmålet: Da Gud skapte mennesket, skapte han dem i sitt bilde eller i englenes bilde? Eller en kombinasjon av begge? For mennesket er som kjent heller ikke bare godt, og farene fins der man minst venter det; «...det er ikke mørket som er farlig, men lyset. Det er der avgrunnene finnes.»

Fornedrelse
I tillegg til essayisme om engler og gjenfortelling av Bibelen, avslutter Knausgård sin bok med en nesten Askildsen-tett fortsettelse av historien om Henrik Vankel, som ble etterlatt i skam og fornedrelse etter «Ute av verden». Han befinner seg på en forblåst øy som heter Sandholmen, der bare fire mennesker klamrer seg fast. Her er han utspent mellom en tiltakende opplevelse av naturens skjønnhet og en tvangsnevrotisk trang til å skade seg selv. Lest i lys av resten av boka: Han er en fallen engel, mest lik en død måke - en fuglesort som ifølge hans far «en gang var engler».

Karl Ove Knausgård bekrefter at han er en uhyre stilsikker forfatter. Boka inneholder sekvenser som er gjennomlyst vakre, men også partier preget av presis skarpsindighet.

Romanens originalitet er ubestridelig. Problemet for leseren er å se sammenhengen mellom de forskjellige partiene - de første 500 sidene på den ene siden, fortellingen om Vankel på den andre. Muligens blir dette klarere etter det lovede bind tre om Vankel.

La oss nøye oss med å slå fast at Knausgård har skrevet ei bok av så høy kvalitet at den tåler å bli betraktet som en romankunstnerisk provokasjon.

 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Pondus av Frode Øverli

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Øverli. distr. strandoverli@yahoo.com