DET ER VITENSKAPELIG enighet om at palestinerne ble utsatt for etnisk rensing i 1948. Til tross for at Israels ledende historiker på området, Benny Morris, har gjort mer enn noen annen for å finne ut nøyaktig hva som skjedde, konkluderer han med at den etniske rensingen moralsk sett var «en god ting», på samme måte som han synes «utryddelsen» av indianerne var «en god ting».

Uansett hvor motbydelige disse konklusjonene er, kan de ikke kalles uriktige. Mennesker kan godt være enige om fakta, men likevel trekke forskjellige politiske konklusjoner. Blant dem som deler vanlige moralske verdier, folk som Morris hører ikke til disse, er det en ganske stor grad av enighet. I løpet av de siste 25 åra har det internasjonale samfunn i hovedsak vært samlet om en mulig løsning på Israel/Palestina-konflikten: gjennom opprettelsen av to stater, basert på full israelsk tilbaketrekning fra Vestbredden og Gaza og full anerkjennelse av Israel innenfor grensene fra før seksdagerskrigen i 1967.

HVIS DEBATTEN bare skulle fokusert på spørsmål det hersker uenighet om, ville konflikten trolig fått en snarlig løsning - men neppe etter den israelske og amerikanske elitens smak. De fleste kontroverser i forbindelse med Israel/Palestina-konflikten er etter min mening fabrikkert. Hensikten med å dikte opp slike kontroverser er politisk gjennomskubar: å forvrenge eller avlede oppmerksomheten fra dokumenterte fakta. Vi kan i hovedsak snakke om tre kilder til kunstig uenighet: (1) mystifisering av konfliktens røtter, (2) påberopelse av antisemittisme og holocaust og (3) i den anledning en omfattende spredning av svindel.

Det blir ofte sagt at spørsmålene i Israel/Palestina-konflikten er av en så dyptgripende og innviklet karakter at tradisjonelle analyser og løsninger ikke strekker til. På forskjellige måter er konflikten blitt framstilt som et enormt kraftig sammenstøt mellom religioner, kulturer og sivilisasjoner. Selv vanligvis nøkterne observatører har påstått at dette i bunn og grunn dreier seg om en «urgammel, endemisk krig mellom gjetere som ikke kan forsones». Slike formuleringer tåkelegger mer enn de klargjør hva saken handler om.

Konflikten reiser utvilsomt smertefulle teoretiske og praktiske problemer, men skiller seg i så måte ikke ut fra andre konflikter. Det er også fullt mulig å sammenlikne med tilsvarende analyser, men her som ellers må man selvsagt ta hensyn til at enhver historisk analogi har sine begrensninger. Det er åpenbart at de som uansett forsvarer Israel, skyr slike sammenlikninger og gjentar til det kjedsommelige at konflikten er et særegent fenomen uten sidestykke i historien, sui generis, fordi Israel kommer ut på «feil side» i analogien.

SERIØSE ANALYSER av Israel/Palestina-konflikten gir sjelden tunge og vanskelige forklaringer, om ikke annet så fordi hendelsene som utløste konflikten var konkrete. I 1937 fikk en britisk kommisjon i oppdrag å undersøke årsakene til urolighetene i det daværende Palestina og hva som kunne gjøres for å løse konflikten. I sin sluttrapport fastslo kommisjonen at «De arabiske ledernes altoverskyggende ønske» var «nasjonal uavhengighet» og at «Det var ikke annet å vente enn at Palestina-araberne ville (...) misunne og forsøke å ta etter sine vellykkede arabiske brødre i landene på den andre siden av grensa i nord og sør». Britene konstaterte at de «underliggende årsakene» til fiendtligheten mellom araberne og jødene for det første var «arabernes ønske om nasjonal uavhengighet; for det andre deres innbitte motstand mot etableringen av jødenes nasjonale hjem i Palestina, fremskyndet av frykten for jødisk dominans.»

Den sionistiske bevegelsen brukte en rekke argumenter for å rettferdiggjøre sin virksomhet mot den innfødte befolkningen og dens rettigheter; en virksomhet som ikke engang tålte en overfladisk gransking. Troen på all denne rettferdiggjørelsen fra sionistbevegelsens side forutsatte en aksept for helt spesielle sionistiske ideologiske prinsipper når det gjaldt jødiske historiske rettigheter til Palestina og jødisk «hjemløshet». Dette kravet om «historiske rettigheter» var ikke historisk ettersom det satte strek over de to tusen årene uten jødisk bosetting i Palestina og de to tusen årene med jødisk bosetting utenfor dette området. Det var en rettighet som bare hørte hjemme i mystiske, nasjonalromantiske ideologier.

EN ANNEN TYPE rettferdiggjørelse tryllet vekk urettferdigheten som hadde rammet den innfødte befolkningen. Det ble påstått at Palestina var (nesten) folketomt før jødene kom. Ironisk nok har dette argumentet vist seg å være det beste beviset på den urettferdigheten som var begått. Det var nemlig en indirekte innrømmelse av at hvis Palestina hadde vært befolket, noe det helt klart var, så ville det ikke vært moralsk mulig å forsvare den sionistiske virksomheten. De som innrømmet at det var et palestinsk nærvær, men som virket utenfor de ideologiske rammene av sionismen, kunne ikke finne en eneste god grunn til å rettferdiggjøre denne sionismen, bortsett fra en rasistisk; i det store og hele ble jødenes skjebne ganske enkelt sett på som viktigere enn arabernes.

Sionistenes fornektelse av palestinernes rettigheter som endte med at de ble fordrevet, kom som et resultat av en systematisk og bevisst politikk som hadde pågått over mange tiår, der målet var å skape en demografisk jødisk stat i Palestina. Dette skjedde til tross for en enorm, ofte voldelig, motstand blant vanlige palestinere. Å antyde at sionistene ikke hadde noe valg eller at den jødiske staten var en «historisk nødvendighet», er det samme som å nekte for at sionistbevegelsen har en på mange måter imponerende evne til å bruke vilje og at det følger et moralsk ansvar med å bruke denne sterke viljen.

SELV OM Benny Morris nærer et nesten sykelig hat til palestinerne, ser han den palestinske opposisjonen mot jødiske bosettinger ut fra et helt rasjonelt og enkelt motiv: «Frykten for å bli kastet ut av sine områder og for å miste hus og hjem var drivkraften bak den arabiske fiendskapen overfor sionismen,» skriver Morris. Han bruker ikke uttrykk som «arabisk antisemittisme», «arabisk frykt for det moderne» eller enormt kraftige «sammenstøt». For å forstå det som skjedde, er det ikke behov for slike uttrykk. Den enkle forklaringen viser seg også å være tilstrekkelig. I konflikter det er naturlig å sammenlikne med, vil mystifiserende klisjeer som er vanlige i Israel/Palestina-konflikten, med rette bli møtt med spott. Indianere begikk mange forferdelige forbrytelser da de motsatte seg den europeiske inntrengningen. Men for å forstå hvorfor, er det ikke nødvendig å hevde at de hadde karakterbrist eller at det var noe galt med deres sivilisasjon. Tenk deg hvilken reaksjon det ville blitt hvis en historiker hadde satt fram hypotesen om at drivkraften bak indianernes motstand var «anti-europeisme» eller «anti-kristendom». Hva er vitsen med så eksotiske forklaringer med mindre de enkle forklaringene ikke er politisk korrekte?

Årsaken til at Benny Morris' påstander førte til så sjokkartede reaksjoner, er at de egentlig hørte hjemme i det 19. århundre. Ved å støtte den ideologiske tåkeleggingen til forsvarerne av Israel, rettferdiggjorde han fordrivelsen av palestinere med at konflikten var mellom «barbarer» og «sivilisasjonen». «Det forekommer tilfeller,» fastslår Morris freidig, «der et heldig utfall rettferdiggjør tøffe og onde handlinger som blir begått i historiens løp». Det er imidlertid ikke lov å komme med den slags uttalelser lenger. For å unngå rasende reaksjoner tuftet på moralske prinsipper, må det som er innlysende skjules og folk føres bak lyset.

Den enkle og åpenbare sannheten om at «drivkraften bak den arabiske fiendskapen» er «frykten for å bli kastet ut av sine områder og for å miste hus og hjem», må for enhver pris skjules. Det er neppe grunn til å tvile på at denne frykten er reell; gjennom daglige israelske aksjoner blir grunnlaget for frykten bekreftet.

I MIN BOK «Holocaust-industrien» skriver jeg om hvordan nazistenes holocaust er blitt brukt som et ideologisk våpen for å gjøre Israel immun overfor legitim kritikk. I min nye bok vil jeg se på en variant av dette «holocaust-kortet», nemlig «den nye antisemittismen». I virkeligheten er den nye antisemittismen ikke ny; det handler heller ikke om antisemittisme.

Hver gang Israel blir satt under nytt internasjonalt press for å trekke seg tilbake fra okkuperte områder, samler landets støttespillere seg i et samstemt orkester og bruker mediene til fremføringen av sine påstander om at verden flommer over av antisemittisme. Denne skamløse utnyttelsen av begrepet antisemittisme tjener til å svekke kritikken av Israel og til å gjøre jødene og ikke palestinerne til ofre. Her er kravet at araberverdenen skal kvitte seg med antisemittismen i stedet for at Israel skal kvitte seg med de okkuperte områdene.

En grundig analyse av hva Israel-lobbyen regner som antisemittisme, består av tre deler: (1) overdrivelse og fabrikkering av sannheter, (2) feil merkelapp på legitim kritikk av Israels politikk og (3) den ubegrunnede, men likevel forutsigbare «spill over»-effekten fra kritikk av Israel til kritikk av jøder generelt.

HVIS DAGENS KRENKELSE av jøder hovedsakelig skyldes Israels undertrykkelse av palestinerne, vil det være klokt, for ikke å si moralsk riktig, å gjøre slutt på okkupasjonen. En full israelsk tilbaketrekking vil også hindre de virkelige antisemittene i å utnytte israelsk politikk som et påskudd for å demonisere jøder.

På den måten vil disse virkelige antisemittene bli fratatt et farlig våpen, samtidig som deres egentlige hensikter vil bli avslørt.

Jo mer høylytt jøder tar avstand fra den israelske okkupasjonen, desto færre ikke-jøder blir det som forveksler Israels kriminelle politikk og den ukritiske støtten til store jødiske organisasjoner med holdningene blant vanlige jøder.

Oversatt av Marit Jahreie