Woody Allen tilbake i storslag, morsommere enn på lenge.

5

Melinda og Melinda

  • Regi: Woody Allen
 KOMISK OG TRAGISK:  «Melinda og Melinda» er smart komponert som én historie som utvikler seg i to forskjellige retninger. Her er Melinda (Radha Mitchell) i den komiske versjonen.

KOMISK OG TRAGISK: «Melinda og Melinda» er smart komponert som én historie som utvikler seg i to forskjellige retninger. Her er Melinda (Radha Mitchell) i den komiske versjonen.

FILM: «Melinda and Melinda» er Woody Allens morsomste film på mange år. Det er nesten så man blir lykkelig på den gamle veteranens vegne -   han er 69 år og har laget 38 filmer -   for han har fortsatt klo.

I «Melinda og Melinda» spiller han ikke selv, men ellers er det massevis av nygammelt Allen-merke gjennom hele filmen. Åstedet er naturligvis New York, hovedpersonen ser ut som en kloning av Mia Farrow, og snakkesalige nevrotikere diskuterer meningen med livet i praktisk talt alle scener.

Filmen er smart komponert som én historie som utvikler seg i to forskjellige retninger, en komisk og en tragisk.


Kafésamtale
Rammefortellingen er en intellektuell diskusjon over et kafébord på Manhattan. En av gjestene introduserer historien om Melinda, kvinnen som etter mange års fravær plutselig og uventet dumper inn i et middagsselskap hos en ungdomsvenninne. Hun er suicidal og trenger hjelp. Er dette stoff til en tragedie eller en komedie?

To av de andre kafegjestene er dramatikere som utfordres til å presentere hver sin versjon av Melinda-historien. Filmen klipper frem og tilbake mellom den tragiske og den komiske versjonen. Melinda tolkes av Radha Mitchell i begge: Storrøykende, whiskypimpende og med nevrotiske krøller i tragedien der hun er fraskilt legefrue som har mistet foreldreretten til sine to barn. I komedien har hun glatt hår og er mye streitere, men begge utgavene babler villig vekk om sine seksuelle behov og ulykkelige forhold. En Woody Allen-liknende Will Farrell spiller rollen som forelsket og sjalu klovn.


Klangbunn
Temaet er naturligvis kjærlighet, sjalusi, brutte forhold, nye forelskelser og alt dette medfører av store og små nevroser. Replikkene er av glitrende Allen-vidd, og komikken tar til tider rene farseaktige vendinger.

De to versjonene av historien flettes inn i hverandre og fungerer som speil for hverandre, for å understreke den gamle greske sannheten om at en tragedie blir aldri en tragedie uten en komisk klangbunn. Her blir man dessuten påminnet Woody Allens credo om livet som en ganske tragikomisk affære.

 

Les også