KRONIKK


DET GIKK SOM det måtte gå i Ukraina. Det sittende regimet tålte ikke tanken på å overlate makten til opposisjonen, og ettersom presidentvalget 21. november ikke kunne vinnes på hederlig vis ble Stalins valgprinsipp fulgt: Det viktigste er ikke hvordan man stemmer, men hvordan man teller. Omverdenens reaksjoner ble som forventet. Mens vestlige land og OSSEs valgobservatører i harde ordelag kritiserte gjennomførelsen av valget for brudd med internasjonale normer, så de russiske valgobservatørene valget som fritt og rettferdig. Akkurat som hjemme, kunne man tilføye. Boris Gryzlov, den russiske parlamentslederen, roste valget som «maksimalt demokratisk», og president Putin gratulerte regimets kandidat Janukovitsj allerede dagen etter valget - og flere dager før ukrainske myndigheter gjorde det samme. Den russiske Statsdumaen kalte samtidig i en uttalelse opposisjonsleder Jusjtsjenko en «ekstremist». Så hadde da Russland også en hånd på rattet. Putin besøkte Ukraina med oppsiktsvekkende hyppighet i forkant av valget og russiske valgkamp-«teknologer» deltok aktivt på regimets side.


DET ER FORSTÅELIG at Russland ikke stiller seg likegyldig til det ukrainske valget, og det er slett ikke bare stor-russiske imperiedrømmer som forklarer den russiske interessen. Så godt som alle russere har slektninger, kolleger og venner i Ukraina, og Kiev var Russlands første hovedstad for tusen år siden. De kulturelle og økonomiske båndene er svært nære. Skulle ikke så de politiske også være det?

Like barn leker best, heter det. Regimene i de tre slaviske broderrepublikkene Ukraina, Hviterussland og Russland har i økende grad trivdes i hverandres selskap, og i mindre grad i andres. Den russiske internettavisa Gazeta.ru brukte for noen uker siden uttrykket «lukasjenisering» for å beskrive hva som skjer med og i de tre landene. Tendensen til å manipulere valg, begrense ytringsfriheten og styre ved hjelp av sikkerhetstjenestene ble initiert i Hviterussland, videreutviklet i Russland og eksportert til Ukraina, ble det hevdet.


TANKEN HAR en del for seg. Om Russland tidligere så på Lukasjenko som ikke mye annet enn en nyttig idiot, indikerer de siste års utvikling i Russland hvor Moskva henter inspirasjon fra. Diverse russiske regionalvalg har de siste årene vært preget av Moskvas ønske om total kontroll i provinsen. I «problematiske» regionalvalg har man ganske enkelt forhindret uønskede, men folkelig populære kandidater i å stille med henvisning til en eller annen teknisk detalj. I andre tilfeller igjen har valgresultatene blitt regelrett forfalsket. Valgene i Tsjetsjenia tidligere i høst er det grelleste, men ikke eneste, eksempel på dette. Mer hederlig ville det være å avskaffe guvernørvalgene fullstendig, noe Statsdumaen faktisk vedtok nylig med virkning fra nyåret av. På den ene eller annen måte har Moskva oppnådd regionale ledere med fullstendig lojalitet til sentraladministrasjonen, men stedvis null legitimitet i befolkningen. Neppe et godt grunnlag for et effektivt styre, men den tilsynelatende suksessen innenlands ga Kreml blod på tann til å eksportere teknikken til Ukraina. At kontroll går på bekostning av demokratiske idealer, betyr like lite for makthaverne i Moskva som i Kiev.


DET PUTIN, eller hans rådgivere, tydeligvis ikke hadde tenkt på, er at Ukraina ikke er Russland. Det er vanskelig å se for seg flere hundre tusen moskovitter fylle gatene i protest; at dét skulle skje i Kiev må ha vært en overraskelse for Putin og kanskje også president Kutsjma. Snart skulle regimet til Kutsjma vise tegn til å vakle, og med den ukrainske høyesteretts kjennelse 3. desember har ledelsene i begge land gått på et gedigent prestisjenederlag. For Kutsjma og Janukovitsj var valgfusket vel verdt et forsøk; i de fleste andre tidligere sovjetrepublikker har regimene klort seg fast med hell. Mer overraskende er det at Putin, som har profilert seg på å vise oligarkene hvor skapet står, likevel satte så mye inn på å støtte et tvers igjennom korrupt styre dominert av den såkalte Donetsk-klanen, Ukrainas sterkeste økonomiske gruppe.


GEOPOLITISKE vurderinger har åpenbart spilt en rolle. Russland ønsker ikke et styre som entydig vender seg mot Vesten, noe russerne frykter «ekstremisten» Jusjtsjenko vil gjøre. Frykten er klart overdrevet. Like mye som det nåværende regimet må ta hensyn til Ukrainas vestlige provinser, vil Jusjtsjenko måtte ta hensyn til de russisktalende i øst. Der er nok gradsforskjeller mellom de to Viktor_,ene i utenrikspolitikken, men historiske, økonomiske, demografiske og realpolitiske faktorer setter såpass klare rammer at Russland rolig burde kunne forholde seg til ethvert valgresultat.

Like rolig bør Russland ikke forholde seg til konsekvensene av sin egen feilslåtte politikk. Med sin aktive innblanding har Russland i opposisjonens øyne vist sitt sanne ansikt. Putin fortsatte å gratulere Janukovitsj med seirene lenge etter at Kiev selv innrømmet valgfusket. I beste fall ser dette bare dumt ut. I verste fall viser det at Kreml bryr seg null om demokratiske prinsipper. Den tilliten Putin inntil nylig har nytt godt av i Ukraina har fått en skrape det vil ta tid å bygge opp, og striden om valget i Ukraina har også ført til gnisninger i Russlands forhold til Vesten. Under et OSSE-møte 7. november oppstod det ordkrig mellom den russiske utenriksministeren og hans amerikanske kollega, og Russland har truet med å vurdere sitt forhold til OSSE på ny.


DETTE HØRES alvorlig ut. Men sannsynligvis er det kalkulert: Russland trenger ikke lenger henvende seg til Vesten med ei lue i hånda. Landet har under Putin opparbeidet en selvtillit som gjør det i stand til å hevde egne interesser - etter regimets premisser. Det kan Russland gjøre i trygg forvissning om at Vesten uansett vil være avhengig av russiske olje- og gassleveranser. Den «kinesiske modellen» synes forlokkende: Autoritært styre kombinert med økonomisk effektivitet. Og om Vesten kan forholde seg til Kina uten unødig mas om demokrati og menneskerettigheter, kan det saktens gjøres i forholdet til Russland rg.

På den annen side kan fiaskoen i Ukraina på sikt få uheldige konsekvenser for den russiske ledelsen på hjemmebane. Én ting er at Putins utenrikspolitikk i dette tilfellet har vist seg udugelig og ført til et ikke lite prestisjetap. En annen ting er at folkelig motstand har en tendens til å bre seg. Den ukrainske opposisjonen har nytt godt av erfaringene fra Serbia i 2000 og Georgia i 2003. I begge land var det innenlandske krefter, snarere enn utenlandsk press, som veltet regimene. Skulle oljeprisene falle vil Putins popularitetskurve raskt gjøre det samme. I så fall vil propagandaapparatet og ensrettingen skrus opp med enda noen hakk. Den russiske avisa Izvestia skrev etter Beslan-tragedien tidligere i høst at myndighetene lyver, og de lyver alltid. I Ukraina ser boblen ut til å ha sprukket med dagens omvalg; i Russland ser de fortsatt ut til å ha god tid. Uansett er det grunn til å forvente noen spennende politiske år i øst i tiden fremover.

 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Rocky av Martin Kellerman

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Martin Kellerman martin_kellerman@hotmail.com