GJENNOM TI ÅR har svenske og norske forskere samlet seg om å studere slike tekster som i Norden kalles «sakprosa».
Undersøkelsene spenner fra soldathåndbøker via radio-talkshow
til lærebøker og lærd essayistikk. Felles for forskningen er
at man utforsker samspillet mellom sak og prosa. Dette
samspillet er mer komplisert enn vi ofte tenker oss.
«Hold deg til saken!», lyder en velkjent oppfordring til den
utflytende debattanten. Rådet er godt, men utilstrekkelig. For
det første glemmer vi at mye debatt nettopp er kamp om å
definere saken. Var det for eksempel bare de som snakket om
irakiske masseødeleggelsesvåpen som holdt seg til saken da FN
vurderte å støtte en krig mot Irak?
For det andre er oftest ikke saken helt uberørt av hvordan vi
omtaler den. Mye vitenskapelig krangel de siste femti årene -
med radikal positivisme og konstruktivisme som ytterpunkter -
har dreid seg om et eldgammelt filosofisk problem: I hvilken
grad eksisterer virkeligheten uavhengig av hvordan vi snakker
om den? Er en spade fremdeles en spade når alle tenkende og
gravende individer er utdødd? En kraftig drøvtygget uttalelse
av den nylig avdøde franske tenkeren Jaques Derrida oversettes
gjerne slik: «Det finnes ingenting utenfor teksten». Men hvis
saker kun er tekst, forsvinner skillet mellom sakprosa og
skjønnlitteratur. Mange har med god grunn og stort temperament
tatt avstand fra slik relativisme, hvor altså tekster bare
forstås i forhold til hverandre, uten å måles mot noen
håndfast virkelighet. Men i sin iver etter å redde vitenskapen
fra det filosofen Hans Skjervheim kalte «intellektuelt
sjølvmord» kan de sinte kritikerne lett komme til å slå noen
viktige, nyere erkjennelser ut med badevannet.

IKKE MINST DEN russiske litteraturforskeren Mikhael Bakhtin har fått titusener av nysgjerriges øyne opp for hvordan
tekster er bakt inn i hverandre og henger sammen - det som
Holbergprisvinneren Julia Kristeva døpte til
«intertekstualitet» for førti år siden. Først slo dette ordet
mest an blant skjønnlitteraturforskerne, men i dag er det et
hovedbegrep også blant dem som vil forstå faglitteratur og
bruksprosa. Også en bok som Rutebok for Oslo kan med stort
hell studeres som dialog og konflikt mellom politiske,
økonomiske og moralske normer og tekster. Bakom synger
bussene, selvsagt. Men rutebokas mange tekster er med på å
bygge sporveien som system - i hodene våre, og dermed i
virkeligheten.
En nesten like berømt «oppdagelse» er talehandlingsteorien som
ble utviklet av filosofene Ludvig Wittgenstein, John Austin og
John Searle, alle opptatt av hvordan vi kan forandre «saken»
med ord. Når for eksempel presten erklærer «Derfor erklærer
jeg at dere er rette ektefolk», er de to personene ved alteret
ved hjelp av åtte ord forvandlet til et ektepar. Løfter og
påbud er andre talehandlinger - et spørsmål er for eksempel
oftest et påbud om å svare. Og ytringen «Jeg har vondt i
magen» er vel så mye et følelsesuttrykk og en påstand om
talerens tilstand som en avbildning av en nøytral virkelighet.
Dette kan høres selvsagt ut, men da filosofene tenkte disse
tankene ut, ga det sterk ammunisjon til kritikken av dem som
ville bygge vanntette skiller mellom sak og prosa. Viktige
deler av virkeligheten eksisterer ikke uavhengig av vår måte å
snakke og skrive på.

DA FILOSOFENE George Lakoff og Mark Johnson for et kvart århundre siden ga ut boka Metaphors We Live By, satte de i gang et skred av metaforstudier. Forfatterne påviste hvordan
både vår tenkning og tale er grunnleggende metaforisk. For
eksempel er det blitt en selvfølge i vestlig kultur at «høyt»
er bra og «lavt» er dårlig. Er så høy i uttrykket høy kvalitet
bare en død metafor? Det vil neppe de kortvokste gå med på!
Det Lakoff og Johnsons bok gjorde - den ble endelig oversatt
til norsk i 2003 - var å bevisstgjøre forskere og studenter
verden over om at de såkalt «døde» metaforer slett ikke er
døde, men har stor kulturell og politisk betydning.

TRE PROSJEKTIDEER: For aktuell sakprosaforskning anno 2005 er slik nyere teori om tekstsammenheng, talehandling og
metaformakt stort sett felles tankegods. Men dette betyr ikke
at vi har fått en ny fagdisiplin med sin egen fasttømrede
teori og metode. Norsk og nordisk sakprosaforskning tar mål av
seg til å være åpen og inkluderende overfor mange interesser
og tradisjoner. For eksempel vil noen legge mest vekt på språk
og stil, mens andre finner samspillet mellom tekst og medium -
eller selve saken - mest interessant. Slikt mangfold kan gi
mye ny kunnskap.
La meg peke på noen felter det vil være særlig viktig å vite
mer i tiden som kommer. Samtidig inviteres litteraturforskere,
pedagoger, ingeniører - ja, alle nysgjerrige Dagblad-lesere -
til å være med å utvikle tre prosjektideer.

ARBEIDSLIVETS TEKSTER: Det er neppe tvil om at stadig flere er nødt til å produsere skriftlig prosa i stadig større deler av
arbeidslivet: Også rengjøringsarbeidere, sjukepleiere og
trailersjåfører er blitt tekstprodusenter i stor stil. Det er
all grunn til å stille seg kritisk til skjemavelde og
rapporteringsmani, men for sakprosaforskeren er det vel så
viktig å spørre: Hva skiller gode bruksanvisninger og skjemaer
fra dårlige? Hva betyr arbeidslivets nye tekster for dem som
skriver og leser dem? Hvordan virker de inn på produksjon og
tjenesteyting? Hva er god skrive- og lesekompetanse anno 2005?

VITENSKAPENS EGEN PROSA: I noen år har det vært høyeste mote å «avsløre» at heller ikke vitenskapens språk kan gi noen nøytral avbildning av virkeligheten. Det er gammelt nytt. Vel så viktig er det nå å undersøke hvordan ulike syn og stemmer
blir fremmet, nedkjempet og kanskje oversett i vitenskapens
prosa. Hva skjer for eksempel med et manuskript som må endres fem ganger før det kan komme på trykk i det mest
prestisjefylte tidsskriftet? Har det betydning for
perspektivvalgene i et norsk, samfunnsfaglig forskningsmiljø
dersom alle tekster skal skrives på engelsk?
 
FAGENES FORMIDLING: Sannsynligvis går det ikke lang tid før en ny innkjøpsordning for sakprosa er på plass. Mye vil dreie seg om allmennrettet faglitteratur. Men hvordan kan fag formidles slik at mange ulike lesere inviteres inn i tekstene, i stedet for å se på seg selv som passive mottakere av
fakta-informasjon? Hva er det - bortsett fra faguttrykk,
setningsbygning og fotnoter - som gjør noen tekster langt mer
tilgjengelige og inkluderende enn andre? Og, med
Alnæs-debatten friskt i minne: Hvordan kan fagprosaforfatteren
på samme tid stå fram med sin egen stemme og generøst slippe
andres til - uten at boka blir en sitatsamling?
Skolens nye læreplan gjør lesing og skriving til hovedsak i
mange fag, og en mengde sakprosasjangrer skal trekkes inn i
fagenes formidling. Hva kjennetegner de ulike sjangrene?
 
REM TENE, VERBA SEQUENTUR - hold saken fast, så kommer ordene av seg selv! Slik lyder et tilforlatelig, mer enn 2000 år gammelt retorisk råd. Kanskje har rådet bidratt til altfor
enkle forestillinger om forholdet mellom sak og prosa. Å
studere sakprosa i dag er å utforske spennende
vekselvirkninger mellom tekst og virkelighet.