IFØLGE TOBAKKSKADELOVEN kan røyking tillates i et lokale som verken har adgang for allmennheten eller er et arbeidslokale - også om det er et serveringslokale (§ 6, jfr side 27 i lovproposisjonen av 2002 om røykeforbud på serveringssteder). Albertine Kro i Oslo hadde fra slutten av september i fjor et rom for både røyk og drikke, betjent av stedets eiere, med adgang kun for 75 registrerte stamgjester, eventuelt i følge med en personlig bekjent. Rett før jul ga Oslo kommune pålegg om at røykingen måtte opphøre. Kroas eiere begjærte pålegget stanset inntil rettskraftig dom eventuelt foreligger. Etter et rettsmøte ved Oslo Byfogdembete ble begjæringen avvist under henvisning til at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at røykingen er lovlig.

I kjennelsen får Albertine klart medhold etter lovens ordlyd mht at allmennheten ikke har adgang. Retten aksepterte også at et lokale som betjenes kun av eiere og ikke av ansatte ikke er et arbeidslokale i lovens forstand.Når begjæringen likevel avvises, skjer det ut fra tre rettskilder, som alle brukes til å begrunne at begrepet 'adgang for allmennheten' må tolkes svært vidt for å fange lovens intensjon. Etter mitt skjønn kan ingen av disse kildene brukes slik retten gjør.

FOR DET FØRSTE vises det til at lovens alminnelige intensjon i følge § 1 og forarbeider er å begrense bruken av tobakk. Men både Dagfinn Høybråten har gjentatte ganger klart distansert seg fra at lovendringen skulle ha som formål å få folk til å slutte å røyke. Lovendringen i § 6 vedrørende serveringssteder er (offisielt) utelukkende motivert ut fra ønsket om å beskytte mot ufrivillig passiv røyking (pkt 4.1 i proposisjonen).

For det andre vises det til en politisk strategi uttrykt i 1988, i forarbeidene til § 6, om å gradvis utvide de røykfrie områdene i samfunnet. I følge kjennelsen forutsettes dette å skje 'uten for sterkt å gripe inn i privalivets område'. Det alminnelige røykeforbudet på serveringssteder innebærer en vesentlig utvidelse av de røykfrie områdene i samfunnet. Dette vil være tilfellet selv om ikke røyking forbys i alle serveringslokaler.

For det tredje vises det til at hensynet til røykernes personlige frihet ikke ble vektlagt ved lovendringen i 2003 og at stortingsflertallet satte helsehensyn foran hensynet til personlig frihet. Men stortingsflertallet sa (i følge retten selv) at hensynet til røykernes personlige frihet må vike når det kommer i konflikt med hensynet til de ansatte og gjester som plages av andres røyk. Flertallet har ikke sagt at hensynet til røykernes personlige frihet må vike også når ingen av disse to gruppene berøres.

I SUM GIR ingen av rettskildene nevnt ovenfor grunn til å tøye forståelsen av begrepet «adgang for allmennheten» langt utover den betydningen begrepet hittil har hatt i tobakksskadeloven. Lovgivers intensjon med lovendringen er kun å verne mot ufrivillig passiv røyking og i denne forbindelse å oppheve et unntak i loven som har gjeldt for serveringssteder. Lovgiver har ikke på noe tidspunkt uttalt at heretter skal røyking heller ikke tillates i lokaler som allmennheten ikke har adgang til og hvor ufrivillig passiv røyking ikke skjer. Hardanger Hotel og foreningen Røykens Venner går nå til ordinært søksmål mot Helse- og omsorgsdepartementet i forbindelse med pålegg om avvikling av et røykerom på hotellet. Eierne av Albertine Kro vil gå til tilsvarende søksmål for Oslo Tingrett. Jeg får si som Dagens Nærings-liv 22. januar: Sigaretten er satt.