DET HAR NEPPE unngått noens oppmerksomhet at naturfagenes stilling i den norske skole er svak. Dette er resultat av en langvarig utvikling med mange selvforsterkende mekanismer. På universitetet ser vi resultatet som en påfallende forskyvning av studentmassen fra realfagene til samfunnsfag, det er tomme labber på kjemi og overfylte auditorier på sosialantropologi. Tomme kjemilabber gir ikke kjemilærere. Med den stykkprisbelønning per student det legges opp til blir også dette lett en selvforsterkende prosess, og det viser at vi her står overfor en trend som ikke lar seg snu over natten. For noen tiår siden var både entusiasmen og optimismen på menneskehetens vegne basert på naturvitenskapen. Hva skjedde? Det er åpenbart et sammensatt årsaksbilde, men la oss begynne med C.P. Snows analyse i The Two Cultures (1959) - som fortsatt er gyldig. Snow påpekte at man kunne snakke om to vitenskapskulturer, en naturvitenskapelig og en humanistisk-samfunnsfaglig med forskjellig begrepsbruk, forskjellig tematikk og i noen grad også en forskjellig virkelighetsforståelse. Vi ser fortsatt en teknisk-naturvitenskapelig, empirisk orientert vitenskapskultur som skaper endringer, og en mer intellektuelt og normativt orientert kultur som diskuterer konsekvensene (gjerne de negative) av de naturvitenskapelige nyvinninger. Til tross for mange forsøk på tilnærming, noen sågar vellykkede, så har det ikke blitt bygget mange broer mellom disse kulturene.


I VÅRT «MEDIESAMFUNN» er synlighet blitt det sentrale kriterium ikke bare på vellykkethet, men også relevans. Man tiltrekker seg verken interesse eller studenter uten å være synlig, men naturvitere er i liten grad delaktige i de store samtidsdebatter. Dette har dels med «dagsorden» å gjøre, dels fordi naturvitenskap ikke har noen naturlig plass i avisenes kultursider, men i stor grad har det også med vitenskapskultur å gjøre. Den empiriske naturvitenskapen er ofte ekstremt spesialisert og forholder seg til sin interne menighet gjennom formidling i fagtidsskrifter - og det er lite tid og heller ingen kultur for bidra i offentlig debatt. Med et unntak for debatten om klimaendringer er naturvitere primært synlige i spaltene når det klages over for små forskningsbevilgninger. I en viss grad er dette naturlig, grunnforskning er som regel lite forståelig utenom fagkretsen, og forskning som ikke direkte angår mennesket, og da helst på en dramatisk måte, har liten interesse sett fra deskens side. Hvorvidt naturviteren er å betrakte som en katt blant de intellektuelle hermelinerne i den offentlige debatt er for så vidt av underordnet betydning, men hans/hennes fravær er likevel problematisk når en tar i betraktning i hvilken grad naturvitenskap, (bio)teknologi og miljøproblemer påvirker våre liv og vår framtid.


DET HAR IKKE ALLTID vært slik. Geologen Brøgger og zoologen Nansen (den siste riktignok mer i kraft av polarhelt enn vitenskapsmann) var helt sentrale samfunnsbyggere rundt forrige århundreskifte, og naturvitenskapen og dens aktører blomstret i takt med utviklingsoptimismen utover på 1900-tallet. Etter mange tiår med ubrutt optimisme ble det fra slutten av 60-tallet, med god grunn, økt fokus på utviklingens miljømessige kostnader . Det vokste også fram en gryende frykt for at forskere med etiske skylapper var i ferd med å «tukle med naturen» på en måte som ingen kunne ane konsekvensene av. Vitenskapens tapte troverdighet illustreres klart ved at når barn fra utviklingsland blir spurt om hva de assosierer med vitenskap så tegnes bildet av en som helbreder og bygger, mens barn fra vestlige land maner fram bildet av den livsfjerne professor med bustete hår eller den gale vitenskapsmann i gang med et eller annet forrykt Frankensteinprosjekt.


PÅ ET MER vitenskapsteoretisk plan blomstret det opp en positivismekritikk i stor grad rettet mot naturvitenskapen, og fra 1980-tallet gjenfant man mye av den samme skepsis til naturvitenskap i «postmodernismen», begge deler en motreaksjon på naturvitenskapens hegemoni når det gjaldt objektivitet og sannhet og det som ble oppfattet som faglig arroganse. Enkelte så i naturvitenskapen en ny type presteskap og dogmeforvaltere.

Den britiske sosiologen Frank Furedi hevder i sin artikkel The Downsizing of Intellectual Authority at en sentral effekt av postmodernistisk tankegang er at arven fra opplysningstiden, ideen om universelle sannheter, erstattes av en fragmentert virksomhet: «... intellektuell autoritet hviler ikke [lenger] på evnen til å representere sannhet, men på evnen til å bekrefte identitet innenfor en spesiell gruppe eller spesialitet». En av postmodernismens viktigste frukter er altså sannhetsrelativisering , og denne frukten er spesielt bitter for naturvitenskapen fordi absolutter og fakta, rett eller galt, sant eller usant opphører. Alt blir mulig, det rasjonelle fotfestet glipper og vi kan i noen grad snakke om en postrasjonalisme . Blant vestlige land synes denne utviklingen å ha fått et særlig nedslag i Norge. Furedi skriver at det til tross for en laber intellektuell offentlighet er «en enorm appetitt på populærvitenskapelige bøker blant publikum». Det er korrekt - utenfor Norge.


EN INDIKASJON på tingenes tilstand er den årlige katalogen Årets bøker . Her finner vi for eksempel 50 titler under kategorien «mat og drikke». Nederst på side 134 har vi kommet til kategorien «Teknikk og populærvitenskap», hvor vi finner to titler, en bok med matteoppgaver og Peter Atkins fantastiske Galileos finger . I en vanlig bokhandel overstiger antall hyllemetre med «alternativ» litteratur langt faglitteraturens (det som altså er «mainstream») tilmålte og ofte bortgjemte plass. Populærfaglig litteratur har trange kår i Norge, trangere enn i andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Man kan spørre seg Hvorfor? - og eventuelt et Hva så? (ut fra den erkjennelse at dette kan være en høyst subjektiv bekymring).

Er det virkelig slik at Norge, sitt rekordhøye utdanningsnivå til tross, er en nasjon med større hang til mat og sladder enn til kunnskap? Eller har det med tilbudet å gjøre? Som i så mange høna-eller-egget spørsmål er det snakk om både-og. Det er langt mellom ansatte med naturfaglig bakgrunn i forlag og aviser, og selv om det etter hvert faktisk har blitt en god del forskningsstoff i avisene, så ser de fleste redaktører det fortsatt som mye viktigere å holde seg med en stab med sportsjournalister enn en eneste vitenskapsjournalist. På samme måte er mange av de store forlagene ikke mer visjonære enn at de «safer» med kjendisbiografier og kokebøker.


PROBLEMENE MED manglende realfagsdannelse strekker seg langt utover dårlige skoletester. Det skaper økt avstand mellom liv og lære og det gir et mangelfullt grunnlag for å forstå og diskutere de enorme omveltninger som skjer i vårt samfunn som følge av naturvitenskap. Det største problemet er allikevel kunnskapsrelativisering. Ikke dermed sagt at vitenskapen forvalter den endelige sannhet på alle områder og er hevet over kritikk. Det finnes mye uoppdaget, helt sikkert mye som er feiltolket og det finnes grenser for vår erkjennelse. Det finnes også nok av eksempler på feilslått bruk av naturfaglig kunnskap, såpass ydmykhet må naturvitenskapen koste på seg. Men, det er naturvitenskapens mandat å skaffe empiri til veie og å tolke denne så langt empirien tillater. Det er også vitenskapens mandat å kjempe mot en relativisering og reversering av kunnskap og mot at at fakta er en sosial konstruksjon som alltid må settes i anførselstegn.

 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Nemi av Lise Myhre

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Lise / distr. iblis@nemi.no