De som virkelig kan trenge å bli integrert er Fremskrittspartifolk, militante kristne eller nyrike skattesnytere, og ikke innvandrere flest.


MED UJEVNE MELLOMROM blir det påstått at den norske debatten om innvandring og «det flerkulturelle samfunn» er preget av idyllisering og skjønnmaling, noe som skyldes at den er styrt av en «intellektuell elite» som plages av kulturrelativistiske anfektelser og virkelighetsfjern toleranse. Disse påstandene blir sjelden eller aldri underbygget med så mye som et eneste eksempel eller sitat. Slik sett er Zorica Mitics debattartikkel (Dagbladet 4/4) typisk. Mitic kan umulig ha fulgt med i timen. Det som særlig kjennetegner den norske debatten om innvandring, er ikke optimistiske drømmerier, men bekymring. Bekymringen er av flere slag. Noen forskere og kommentatorer er særlig bekymret over den norske behandlingen av innvandrerne, og etnisk diskriminering på arbeidsmarkedet, i boligmarkedet og på utesteder er blitt dokumentert gang på gang.

Andre er mer bekymret over måtene innvandrere behandler hverandre på. De siste årenes debatter om omskjæring, arrangerte ekteskap og muslimske hodeplagg har plassert disse bekymringene i forgrunnen. Igjen andre bekymrer seg over fenomener som gjengkriminalitet, svake skoleprestasjoner hos enkelte innvandrergrupper og tendenser til religiøs mobilisering på begge sider.


BEKYMRINGEN HAR fått dominere altfor mye. Innvandringen til Norge har på en rekke områder vært mer vellykket, for alle involverte, enn man kan få inntrykk av i mediene. Det har ennå ikke vært etniske opptøyer i Norge. Et forbløffende høyt antall innvandrere, spesielt fra de mer etablerte gruppene, er aktive deltagere i norsk samfunnsliv. Selv om arbeidsløsheten er høy i enkelte grupper, er det forbausende mange innvandrere som har jobb. Innvandrernes barn får muligheter de aldri ville ha hatt i opprinnelseslandet, og den sosiale mobiliteten har vært enorm. Pengeoverføringer til slektninger i hjemlandene gjør det til og med mulig å betrakte innvandring som en type utviklingsbistand. En typisk innvandrer er kanskje drosjesjåføren som nylig fortalte meg at han måtte ha to jobber fordi han forsørget to familier i Marokko.

Meningsmålinger tyder dessuten på at norskinger flest blir mer positive til det multietniske samfunn for hvert år som går. Kort sagt: Hvis det er noe som mangler i forskning og journalistikk om flerkulturalitet i Norge, så er det dokumentasjon av alt som går bra.


MED UNNTAK FOR virkelighetsfjerne utopister, har ingen meg bekjent benektet at ethvert samfunn har sine problemer, og det er ingen tvil om at noen av våre nåværende problemer har å gjøre med innvandring. Når forskere møtes for å diskutere innvandring og flerkulturalitet, er det alltid uenighet om hva problemene består i, og hvordan de best håndteres. Slik er det selvfølgelig også i mediene. Innvandringskritikere slipper jevnlig til i alle medier, og slik bør det være, men da må de finne seg i at forsvarerne av det flerkulturelle samfunn også slipper til. Debatten ville neppe bli dårligere dersom Mitic og likesinnede grep til konkrete eksempler i stedet for tøvete, luftige karakteristikker av typen «norgesmesterskap i toleranse».

Mitic hevder at «den norske intellektuelle eliten» har ærbødighet for andres livssyn, men er masochister på egne vegne, samt at «plikter og ansvar forvelles til en ... kulturrelativistisk stuing». Ingen eksempler nevnes. Derfor skal jeg nevne noen få. For et par år siden utkom Aud Talles bok om omskjering, som både forklarer praksisen og foreslår konkrete tiltak for å få slutt på den. Omtrent samtidig utgav Unni Wikan «Generous Betrayal», som anklager den norske staten for en overdreven, velment toleranse som ifølge forfatteren undergraver individuelle rettigheter blant innvandrere. Ottar Brox og Sigurd Skirbekk redigerte «Gode formål - gale følger?» i 2003, en bok med et overveiende bekymret budskap. Siden mitt navn blir nevnt av Mitic, kan jeg nevne at min første bok om flerkulturalitet i Norge, «Veien til et mer eksotisk Norge fra 1990», inneholdt kapittelet «Må jeg like islam?». Svaret var selvfølgelig negativt, og boken skiller pragmatisk mellom «grunne» og «dype» kulturforskjeller, der de «dype» viser til verdikonflikter. Det er kort sagt gåtefullt hvordan Mitic kan ha fått inntrykk av at en samlet norsk elite insisterer på å idyllisere forholdet mellom norskinger og innvandrere.


AT «TONEANGIVENDE sosialantropologer og sosionomer» betrakter norskinger flest som «bigotte og respektløse», er ellers nytt for meg. Denne påstanden vil vi gjerne ha kildebelagt. Inntil dette skjer, vil jeg fortsette å anta at de fleste medlemmer av denne eksklusive gruppen gleder seg over meningsmålinger som viser at det overveiende flertall av Oslos befolkning er positive til det kulturelle mangfoldet og betrakter innvandrerne som en verdifull ressurs.

Spørsmålet handler ikke om hvem som skal få rett, Mitic. Viktigere ting står på spill. For det første er det nødvendig å diskutere implikasjonene av at Norge forplikter seg til universelle menneskerettigheter og humanistiske verdier i en globalisert verden. For det andre er det nødvendig å fortsette diskusjonen om hvor mye, og hva, innbyggerne i et land må ha felles for at oppslutningen om samfunnets felles institusjoner ikke skal forvitre. Her er det langtfra sikkert at innvandrere avviker mer enn andre i samfunnet. Det kan endog hevdes at de som virkelig trenger å bli integrert er Fremskrittspartifolk, eller militante kristne, eller nyrike skattesnytere, og ikke innvandrere flest. Uansett er det ingen som sitter med noen fasit her, og debatten vil fortsette så lenge staten Norge eksisterer. Det som mangler i dette lange ordskiftet er ikke bekymring, men visjoner.