DEN SISTE TIDEN har den offentlige diskusjonen om oljepolitikken tiltatt. Både AP, KrF, SP, SV, og AP har støttet ideen om at det må opprettes petroleumsfrie områder og SV har sammen med miljøbevegelsen krevd å få innsyn i regjeringens beslutningsgrunnlag i viktige olje- og gasspolitiske spørsmål. Står vi overfor en repolitisering av norsk olje- og gasspolitikk, eller vil vi nok en gang oppleve politisk ståhei for ingenting? Jeg har gjennomført en studie som viser at fra begynnelsen av nittitallet og frem til i dag har hovedregelen i norsk oljepolitikk vært at de viktigste oljepolitiske beslutningene tas av petroleumsforvaltningen i nært samarbeid med oljeselskapene. Lenge etter at avgjørelsene reelt er tatt, skriver miljøbyråkratene høringssuttalelser som knapt leses av noen. Til slutt bankes vedtakene gjennom i regjeringen uten videre tilløp til debatt. Studien baserer seg på intervjuer med embetsverket, tidligere regjeringsmedlemmer og en gjennomgang av konsesjonsprosesser og oljeutbygginger fra perioden 1997-2004.


FØRST I 1990 ble norske politikere oppmerksomme på at oljevirksomheten bidro til å endre klimaet. Selv om dette innebar at oljevirksomheten hadde andre og mer omfattende miljøkonsekvenser enn selv de argeste miljøpessimistene spådde da næringen kom til landet, førte ikke dette til endringer i norsk olje- og gasspolitikk. Fra 1990 og frem til i dag har klimaforurensingen fra norsk olje- og gassvirksomhet økt med 80 prosent. Dette er Norges største problem i arbeidet for å innfri Kyotoforpliktelsen. Samtidig øker utslippene av olje- og kjemikalieholdig vann fra plattformene dramatisk, og næringen beveger seg inn sårbare og kystnære deler av norsk hav-områder. Hverken klimaproblematikken eller rekordvekst i investeringer i olje- og gassvirksomheten har fått politikerne til å engasjere seg sterkere i olje- og gasspolitikken de siste årene. I 2005 vil investeringene i oljevirksomheten komme opp i 90 milliarder kroner. Selv om bare omtrent halvparten av investeringene gjøres i Norge, tilsvarer denne innenlandske pengebruken mer enn statens samlede overføringer til fylker og kommuner. Men til tross for at oljeinvesteringene har langt større betydning for presset i norsk økonomi enn utbygging av skoler og barnehager, er det sistnevnte saker som opptar landets finanspolitikere mest.

REGJERINGEN HAR mulighet til å ta styringen over både investeringsnivået og forurensingsnivået gjennom sin behandling av hvor selskapene skal få lov til å lete etter olje og gass, og hvilke olje- og gassfelter som skal bygges ut. Min studie viser imidlertid at det i praksis er oljeindustrien selv, sammen med embetsverket i Olje- og energidepartementet og Oljedirektoratet, som tar politiske initiativer og som legger de avgjørende føringene for de valg som bestemmer både investeringsnivå og vekst i forurensing. Gjennom tett samarbeide med oljeselskapene har petroleumsforvaltningen bidratt til å definere stadig flere aspekter ved oljepolitikken som tekniske og faglige. Dette har forsterket politikernes styringsproblemer. Det er klart at ekspertstyret fører til at politiske spørsmål stadig omdefineres til spørsmål om tekniske løsninger eller kostnadseffektivitet. Olje- og energidepartementet og Oljedirektoratet oppfordrer selskapene til å innføre lønnsomme klimatiltak, men setter ikke makt bak kravene. Selskapene forventer derfor at de vil lykkes i sitt arbeid med å få politikerne til å fjerne dagens CO2-avgift til fordel for en lavere kvotepris gjennom klimatiltak i andre land. I tillegg har oljeindustrien så langt lykkes i å få gjennomslag for at tiltak for å rense og deponere CO2 fra plattformene bare kan gjennomføres dersom det er staten som betaler.

SAMTIDIG går både petroleumsforvaltningen og Statens forurensningstilsyn ut fra at de ikke kan pålegge selskapene å gjennomføre nye klimatiltak, siden utslippene allerede er pålagt CO2-avgift. Prinsippet om at klimagassutslipp ikke skal dobbeltreguleres oppfattes som en universell regel. Denne praksisen er ikke i bruk på andre miljøpolitiske områder, men har vokst fram i klimapolitikken. Det ser ikke ut til at politikerne har vært klar over at olje- og miljøforvaltningen følger dette prinsippet i forhold til klimagasutslipp. Formelt sett er miljøverndepartementet bare en pådriver, og ikke hovedansvarlig for at norske klimapoliske mål innfris. Dette gir departementet en svak posisjon i forhold til Olje- og energidepartementet. I stortingsmeldingene om klimapolitikk er det vedtatt at det skal innføres klimatiltak i olje- og gassvirksomheten. Men den uklare ansvarsdelingen fører til at både Olje- og enerdepartementer og Miljøverndepartementet forholder seg passivt til næringens høye utslipp av klimaforurensning. Konsekvensen er at klimapolitiske dilemmaer sjelden legges frem for regjeringen når det skal fattes vedtak med stor betydning for utslippsveksten. Det fremgår for eksempel bare av sakspapirene for ti av de 23 utbyggingene jeg har studert, hvor store klimagassutslipp utbyggingene vil gi.

FRA SLUTTEN av åttitallet og frem til i dag har stadig større deler av olje- og gasspolitikken blitt overlatt til eksperter. Dersom våre politiker vil at Norge skal innfri landets miljøforpliktelser må de ta makta tilbake. Oljeforvaltningen og oljeselskapene har vent seg til å legge politiske føringer for Regjering og Storting, og vil ikke sitte stille dersom politikerne igjen tar et større ansvar for landets olje- og gasspolitikk. Men det betyr ikke at utviklingen ikke kan snus. Et viktig tiltak kan være å styrke miljøenhetene i Oljedirektoratet og Olje- og energidepartementet på en måte som også kobler miljø og klimaekspertise direkte opp mot den politiske ledelsen. Et annet tiltak kan være å gi Miljøvern-departementet et klart og overordnet ansvar for norsk klimapolitikk. Men til syvende og sist vil alt avhenge av om fremtidige regjeringer klarer å bli enige om hva de ønsker å oppnå med olje- og gasspolitikken. Politikerne vil ikke kunne ta makta tilbake om de ikke sier klarere fra om hvilke mål og hvilket regelverk petroleumsforvaltningen og oljeselskapene skal forholde seg til.
 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Pondus av Frode Øverli

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Øverli. distr. strandoverli@yahoo.com