SANNHETEN ER krigens første offer, og for fundamentalistiske feminister tar kjønnskrigen aldri slutt. I svaret på min lørdagsspalte 2. juli om den svenske TV-dokumentaren «Könskriget», gjør Sigrid Angen og Marit Kvamme (Dagbladet 18. juli) som Kvinnefronten pleier - istedet for å imøtegå kritikk, gjentar de parolene, nå med ytterligere «statistikk» om mannlig voldelighet - på verdensbasis. Menn er jo de samme overalt.

De påstår også at journalist Ulrika Kärnborg i Dagens Nyheter har avslørt dokumentaren som en forfalskning. Faktum er at hun ikke har påvist noen brudd på god kildeskikk. Derimot har hennes egne faktafeil og usakligheter fått SVT til å klage avisen inn for det svenske motsvaret til Pressens Faglige Utvalg (DN 30. mai). Angen/Kvamme gjengir også krisesenterorganisasjonen ROKS, patetiske bortforklaring av den berømte «menn er dyr»-påstanden. På SVTs hjemmesider ligger en tre minutters uklipt intervjusekvens der ROKS-lederen iherdig bekrefter at menn er «dyr, maskiner og vandrende dildoer». Å nekte for noe alle kan se, viser bare styrken i bevegelsens fanatisme.

Man bør ikke bruke for mye energi på militante kjønnsabsurdister i sommervarmen, men som debattant Ole Texmo framholdt i Dagbladet samme dag, handler dette om normaliseringen av det ekstreme i likestillingspolitikken. På feltet kjønn, vold og sex er selv de groveste forenklinger og villeste overdrivelser autorisert og instituert av staten. Nei, det er ikke noe galt med et «kjønnsmaktperspektiv». Det gale er - som tydelig framgår av TV-dokumentaren - å gjøre kvinneundertrykkelse til et dogmatisk utgangspunkt framfor et empirisk spørsmål, å underslå alle andre perspektiver, å fornekte eller forvrenge fakta etter hva som tjener saken, å dikte opp volds- og voldtektsepidemier som kan legitimere ens egen kamp, mobilisere opinionen og påvirke politikken og forvaltningen.


HVEM FORVALTER virkeligheten på dette feltet? «Det er liten grunn til å tro at vi er annerledes stilt enn i for eksempel Sverige, der anslagsvis 40 % av svenske kvinner opplever vold fra en mannlig nærstående person», heter det hos Barne- og familiedepartementet i Norge. Kilden kan bare være Eva Lundgren. Ifølge andre offentlige svenske instanser, som Statistisk Centralbyrå og BRÅ (Brottsförebyggande rådet), ligger det årlige tallet mellom 3 og 4 prosent. En studie basert på et representativt utvalg av Oslos befolkning («Den skjulte volden?», Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, 2004) viste at 12 prosent kvinner og 3 prosent menn en eller annen gang var blitt utsatt for grov fysisk vold av en partner. «Ytterst få (2-3 prosent)» var ofre for grov partnervold det siste året - like mange menn som kvinner. Slike fakta holder ikke når man skal konstruere et enormt samfunnsproblem, derfor later man som de ikke eksisterer. Krigerne vil heller ikke høre at partnervold er klart vanligst i vanskeligstilte grupper (personer med dårlig råd, arbeidsledige, osv.), eller at 80 prosent av beboerne på Oslo Krisesenter i fjor hadde etnisk opprinnelse. Gode antirasister vil heller angripe normale norske menn.


SIDEN SINTE feminister alltid har de sterkeste tallene, får de også pressen på sin side, ofte med sine egne slagord som overskrifter. «Krig bak lukkede dører», erklærte Dagbladet over to helsider 6. mai 2001: «Hvis det foregikk mellom land, ville vi kalle det krig. Var det en sykdom ville vi kalle det en epidemi. Men det handler om forholdet mellom menn og kvinner...». Et ferskere eksempel: «Norske menn på voldstoppen», fastslo Bergens Tidende 14. april i år. En spørreundersøkelse utført av lektor Kjersti Alsaker ved Høgskolen i Bergen viste at mange av de som oppsøkte krisesenteret i byen var utsatt for vold og trusler. Det kan neppe kalles en nyhet. Men ifølge Alsaker utgjorde disse 87 kvinnene «et gjennomsnitt av norske kvinner»(!) og utbredelsen av «patriarkalsk terrorisme» i Norge var dermed langt større enn hittil antatt. Bergens Tidendes (mannlige!) journalist innså alvoret i saken: «Myten om den tolerante norske mann og det likestilte samfunnet får ein alvorlig knekk ... Norske menn er mellom dei mest valdelige.»


JEG FORESLÅR at dette slett ikke utypiske eksemplet på feministisk «forskning» og dertilhørende formidling brukes under ex.phil.-eksamen, med oppgaveteksten: Les artikkelen. Hva er det egentlig som får en alvorlig knekk her?