Det handler om å løse kryssord, om å knekke koder. Det handler om å se tegn, om å finne mening. Slik framstår kryptografene Neveu og Rognvik som eksemplariske lesere.

Norsk historie
Vår sans for litteratur er altså nært forbundet med sansen for hemmeligheter. Og «Da Vinci-koden»s suksess handler i stort monn om det samme. Browns bestselger utmerker seg ved at den tilbyr en fasit, ved at alt går opp. Etter et par årtusener med mye forvirring, sørger Brownfor at ting endelig faller på plass.

Dette er kanskje det viktigste utgangspunktet for parodien Madonna-gåten. Og de tre «Nytt-på-Nytt»-forfatterne Botterli, Nærum og Udnæs er nær ved å overgå Brown med sitt sinnrikt konstruerte plott. Ting tyder nemlig på at likhetene mellom «Da Vinci-koden» og «Madonna-gåten», samt mellom skikkelsene i «Madonna-gåten» og en rekke kjente nordmenn, ikke er vilkårlige. Snarere befinner vi oss i et univers hvor ingentinger tilfeldig. Alt gir mening.

Pomp og prakt
Det begynner med at en omstridt direktør -   Sondre Nugren -   blir funnet myrdet i sitt eget Nasjonalgalleri. Men ikke uten å etterlate seg spor.

Etterforskningen ledes av Evelyn Drepenkvist, myndig politidirektør med kort lugg. Bror Anton Lammsen, en noe pompøs kongehistoriker fra Drammen, blir raskt kalt inn. Og ellers møter vi typer som Orkla-mannen Remo Haugen, sentralbanksjef Kjeksem, en «spjælete ekssosialist med store runde briller og pistrete hår» og ikke minst tidligere kulturminister Tor Aslar Grallnes, en mann som også har en viss sans for kongelige, samt for pomp og prakt.

Det gjelder å kunne tenke i anagrammer.

Ellers er originalens Stormester blitt til Storesøster. Munchs «Madonna» har overtatt for Da Vincis «Nattverden». Nøkkelsteinen er blitt nøkkelblomsten. Og via botanikken ledes man til Norske Kvinners Sanitetsforening, «Madonna-gåten»s svar på Sion-ordenen. Underveis oppklares atskillige uklarheter i norsk historie, fra Olav den hellige til de seineste Munch-tyverier. Endelig titter taperne fram fra historien. Leve sanitetsfeminismen!

Parodiske øvelser
I tillegg til den parodiske utleveringen av et utrolig plott, kan man more seg over «Da Vinci-koden»s struktur (med litt triksing er endatil antallet kapitler blitt identisk), dens dvaske åpninger, tvungne overganger, klisjéfylte bilder, rike utvalg av plattheter, overtydelige frampek, «cliffhangers», utvendige indre monologer, mekaniske parallelle plott, samt utallige miniforelesninger av populærvitenskapelig art. Velkommen til faktahelvetet! Madonna-gåten utvikler «Da Vinci-koden»s teskjemetode til perfeksjon. Dette er blitt en oppvisning i det unødvendiges kunst.

Endatil det typografiske får gjennomgå, som «Da Vinci-koden»s ytterst sjenerøse bruk av kursiv.

Dessuten vitses det overalt, tidvis på nokså plumpt vis. Og det nikkes og blunkes i et utall retninger. Kanskje er for eksempel incestmotivet lånt fra Ibsen.Og i tillegg til disse spesifikke foreleggene, fungerer Madonna-gåten som en generell parodi på spenningssjangeren.

Begrensningens kunst
Hva så?

Først og fremst er dette uskyldig moro. Parodien er en parasittisk sjanger. Den er avhengig av det den utleverer. Følgelig er Madonna-gåten en slags anerkjennelse av «Da Vinci-koden». Og hva gjelder satiren, er den av det nokså uskarpe slaget.

De mer alvorstunge vil likevel kunne føle at de her finner kjærkommen støtte for sin skepsis overfor konspirasjonsteorier og for sin motvilje mot dårlig språk. «Madonna-gåten» blottlegger «DaVinci-kodens» konstruksjon. Browns manipulasjoner slår sprekker i parodiens dagslys.

Dette er glimrende håndverk, kompetent og vittig utført. Men det holder ikke helt som helhet. I lengden blir stiløvelsene sterile. Forfatterne kunne latt være å forsøke å parodiere «Da Vinci-koden»s lengde. Mer presist: Hvis «Madonna-gåten»s sidetall står i et forhold til antall forfattere, ville jeg ønsket meg to i stedet for tre. Hadde satiren dessuten hatt mer brodd, tror jeg leseren hadde hatt større interesse for å henge med.

Bokkultur
«Det hele lød fullstendig absurd», heter det i Da Vinci-koden. «Altså bare vås?» spør politidirektør Drepenkvist i «Madonna-gåten». Ja -   er det korte svaret.

Våset starter attpåtil før lesningen er kommet ordentlig i gang. Parodiene på omslagsillustrasjonen, baksidetekst, kritikersitater og dedikasjon, utgjør strålende kommentarer til forlagsfenomenet «Da Vinci-koden». Og til en amerikansk bokkultur vi er i ferd med å gjøre til vår.

Hvis du ikke har tenkt å kjøpe én bok i høst, så skaff deg i alle fall omslaget til «Madonna-gåten».