TV-AKSJONEN: Amnesty International Norge har siden i sommer kjørt kampanjen «Stopp volden mot kvinner». Helsides annonser forteller at Norge ikke er et trygt land for kvinner og at «ny forskning viser at hver fjerde kvinne i Norge har blitt utsatt for vold av sin partner». For å understreke poenget brukes bilder av forslåtte kvinner i bunad som blikkfang. Er det sant det som Amnesty hevder? spør en tvilende Jack Wang på debattplass i Dagbladet 14.10. Han blir 17.10 imøtegått av Petter Eide, generalsekretær i Amnesty, som sier Amnesty har full tillit til forskningsarbeidet påstandene bygger på. Men kan offentligheten ha tillit til Amnestys gjengivelse av forskningsresultatene?

Amnesty hevder å basere seg på rapporten «Vold i parforhold» fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR-rapport 2005:13). Etter å ha gransket rapporten har jeg vanskelig for å se at Amnesty gjengir forskningsarbeidet korrekt. Resultatet er en kampanje som gir en feilaktig, ensidig og krenkende fremstilling av et alvorlig tema, nemlig vold i parforhold.

DA KAMPANJEN ble lansert hevdet Amnesty at «hver fjerde kvinne i Norge blir slått av sin partner» (se for eksempel helsides annonse i Dagens Næringsliv 23-24. juli). Betyr dette at hver fjerde mann slår sin partner? Påstanden virket usannsynlig. Jeg kontaktet en av forskerne bak rapporten, Thomas Haaland, for å høre hans mening. Han skrev tilbake: «Når man bruker presensformen får man jo inntrykk av at dette er noe som foregår i nåtid, mens det faktisk dreier seg om akkumulerte erfaringer gjennom livsløpet (etter fylte 15 år)». Haaland anser Amnestys fremstilling som en vesentlig endring av rapportens konklusjoner.

Jeg tok også kontakt med prosjektlederen for Amnestys kampanje, Patricia Kaatee, for å høre om Amnesty mente at påstanden virkelig var en sannferdig gjengivelse av forskningsresultatene. «Jeg synes det blir litt meningsløst å spørre om annonsen er en sannferdig gjengivelse av resultatet i NIBR-rapporten. Det er ikke annonsens formål. Annonsen presenterer noen fakta, og disse fakta har belegg i NIBR-rapporten», svarte Kaatee. På spørsmål svarte hun at Amnesty ikke hadde kontaktet forskerne for å få kvalitetssikret påstandene i kampanjeteksten. Amnestys bruk av forskningsresultater er sjokkerende og rokker ved organisasjonens troverdighet.

TIL TROSS FOR at Amnesty hevdet at «disse fakta hadde belegg i NIBR-rapporten» fant Amnesty det nødvendig å endre ordvalget i kampanjen etter at jeg tok kontakt med dem. Det var «en glipp som ble rettet opp straks den ble oppdaget», skrev markedskonsulent for Amnesty, Jørgen Lindbäck-Larsen, unnskyldende til meg. En formulering som impliserer at hver fjerde mann i et parforhold slår sin partner, betegnes altså av Amnesty som «en glipp»! Amnesty har endret teksten. Påstanden er nå at «hver fjerde kvinne i Norge har blitt utsatt for vold av sin partner». Dette er fortsatt spekulativt og misledende.

NIBR-rapporten viser at de fire vanligste formene for maktbruk mot kvinner er at partneren har hindret henne i å bevege seg fritt eller grepet hardt tak i henne, slått henne med flat hånd, truet med vold eller opptrådt voldsomt på annen måte (11-17%). 1 av 12 kvinner i undersøkelsen har erfart maktbruk som kan ha stort skadepotensiale som kvelertak, våpenbruk eller det å banke hodet mot gulv eller gjenstand.

For menigmann er det å skrike til sin partner og det ta kvelertak to forskjellige ting. Men når Amnesty hevder at hver fjerde kvinne har blitt utsatt for vold av sin partner skiller de ikke mellom verbale trusler og ulike former for fysisk maktbruk. Dette til tross for at forfatterne bak rapporten i forordet presiserer at «bruk av fysisk makt inngår i all fysisk vold, men at all maktbruk ikke er vold.»

I KAMPANJEN fokuserer Amnesty bare på vold mot kvinner. Klart flere kvinner enn menn blir utsatt for grov partnervold. Omfanget er tragisk og fortjener oppmerksomhet. Men ikke bare kvinner er ofre. Ifølge NIBR-rapporten er 20% av ofrene for grov partnervold menn. At menn ikke bare er overgripere, men også kan være ofre for kvinners maktbruk og vold, er også en del av virkeligheten.

NIBRs rapport kunne vært et godt og etterlengtet utgangspunkt for en utvidet debatt om hvor komplisert vold er. Amnesty kunne ha vært en viktig aktør mot vold i parforhold, uavhengig av kjønn. Men Amnesty lar denne muligheten gå fra seg. Isteden velger de å bekrefte stereotypien av mannen som voldsutøver og kvinnen som voldsoffer.

Amnesty påstår at de sitter inne med den faktiske kunnskapen, men velger å fremstille forskningsresultatene på en feilaktig, ensidig og misledende måte. Slik undergraver organisasjonen sin troverdighet som en viktig samfunnsaktør.