TV-AKSJONEN: De siste dagene har en rekke menn gått offentlig ut mot Amnesty, og kritisert oss for tvilsom omgang med forskningsresultater. Amnestys kritikere mener det er urimelig å betegne voldsom opptreden og verbale trusler som vold. De mener at vi overdriver problemet.

Amnesty har brukt tall fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) som viser at 27.1 prosent av kvinner over 15 år har vært utsatt for vold i nåværende eller tidligere parforhold og at 9.3 prosent av kvinner har opplevd potesielt livstruende vold fra partner. I kortform har vi valgt formuleringen at hver fjerde kvinne i Norge har blitt utsatt for vold av sin partner og at mannens vold var potesielt livstruende i hvert ellevte parforhold. Så kan man være uenige om det er presist nok.

Det virker likevel som om kritikerne er mest provosert over bruken av ordet vold.

Slik NIBR har definert dette, handler den volden som 27.1 prosent opplever om alt fra fysisk maktbruk til bruk av tvang og trusler. Kategorien potesielt livstruende vold handler om kvelertak, bruk av våpen eller å banke hodet mot en gjenstand eller mot veggen.

I Amnesty baserer vi vår definisjon av vold på FN og kvinnekonvensjonens definisjon: Vold omfatter både fysisk og psykisk maktbruk. Vold er et sammensatt fenomen, og blir opplevd ulikt. Trusler om vold og tvang kan være like helseødeleggende som bruk av fysisk makt.

VI KAN DISKUTERE tall og statistikk fram og tilbake, men nasjonal og internasjonal forskning er samstemte om hovedtendensen: Vold mot kvinner, både fysisk og psykisk, er et av de aller største samfunnsproblemer i verden, også i Norge. Ikke minst fordi det gjøres lite for å stoppe denne volden.

Jeg er opptatt av at vi i debatten om virkemidler og framstilling ikke skal miste perspektivet.

Det er en avsporing når Wang, Haavie og Dahlén i Dagbladet kritiserer Amnestys framstilling av forskningen, for på den måten å skape inntrykk av at arbeid mot vold mot kvinner ikke bør prioriteres. Jeg er klar over at det er uhyre komplekst å forske på dette. Åpenbart vil noen kvinner lyve om vold for å skade sin partner, men feilkilden er også motsatt. Mange kvinner lar være å rapportere eller anmelde, både av frykt og skam.

Jeg er også klar over at det foregår vold mot menn i private relasjoner. Men det faktum bør aldri bli en begrunnelse for å unnlate å arbeide for å stoppe vold mot kvinner.

Framfor å fortsette diskusjonen om forskningsmetoder, framstilling og virkemidler, inviterer jeg våre kritikere til å komme med bidrag til hva vi som menn faktisk kan gjøre for å stoppe vold mot kvinner.