FILM: Endelig norsk kinopremiere for «Skilpadder kan fly», filmsjokket som har gått i bane fra festival til festival det siste året.

Det er iranske Bahman Ghobadis tredje film, her vender han tilbake til de rystende skildringene av kurdiske barn i krigssonen.

«En tid for fulle hester» og «Strandet i Irak» beveget seg også i fjellområdene mellom Iran og Irak. I «Skilpadder kan fly» er vi blant kurderbarna i en flyktningleir i Irak like før den lenge varslede USA-invasjonen inntreffer.

Armløse
Dette er barn som har lært seg overlevelseskunsten på den hardest tenkelige måten. De er ikke bare foreldreløse, mange av dem er også uten armer og bein etter møter med landminer. Noen tjener til livets opphold ved å grave fram høyeksplosive miner og selge dem til lokale våpenhandlere på markedet i nærmeste landsby.

Henkov (Hirsh Feissal) er et av disse barna. Han henter ut og uskadeliggjør miner med tennene, fordi han har mistet begge armene. Han kommer til leiren sammen med den litt eldre søsteren Agrin (Avaz Latif) og et blindt barn hun bærer på ryggen. Agrin er åpenbart sterkt traumatisert og forsøker hele tida å forlate det blinde barnet som vi innledningsvis tror er den minste broren. Det skal vise seg at sammenhengen er en annen; barnet er hennes egen baby, unnfanget da Agrin, som er et barn selv, ble voldtatt av irakiske soldater. Henkov, som har synske evner, gjør hva han kan for å redde den lille.

Dokumentarpreg
Det er en nattsvart film, nesten påtrengende i sin gjørmete realisme og sitt dokumentariske preg. Men poesien ligger hele tida og duver i bildene. Humoren er der også som nesten nødvendige pustehull i jævelskapen.

Blant ungene i leiren er der en typisk «fixer», en 13-åring med tilnavnet Satellitt (Soran Ebrahim), som kjøper og selger og dealer og ordner. Hans prosjekt er blant annet å rigge opp en antenne slik at de lokale kurderne kan se den varslede amerikanske invasjonen av Irak på TV. I utgangspunktet ser ungene fram til at amerikanerne skal komme.

Satellitt forelsker seg i Agrin og gjør hva han kan for å hjelpe den lille søskenflokken i minefeltet. Strimene av håp som lyser gjennom denne filmens mørke, druknes nesten i bitterhet med tanke på hva som har skjedd i Irak i ettertid. Og med tanke på barna som alltid blir ofre i krig.