REKLAMETÅRN: Den 26. oktober vedtok Bystyret å pålegge Byrådet å få fjernet reklametårnene til Hafslund/JCDecaux. Vedtaket er bemerkelsesverdig, ikke fordi det vil glede mange, men fordi kommunen benytter seg av retten som grunneier for å gjennomføre vedtaket - en lettvint utvei, kan det vise seg.

Det har tatt kommunen så lang tid å finne ut at den faktisk har en viss råderett over egen grunn, at Samferdselsetaten og Plan- og bygningsetaten har rukket å gjøre en rekke graverende feil: de ca. 60 tillatelsene. Tillatelsene er nemlig faglig begrunnet: plassering og utformning av tårnene er vurdert og funnet verken trafikkfarlige eller «... skjemmende eller sjenerende i seg selv eller i forhold til omgivelsene ...».

REKLAMETÅRNVEDTAKENE har over natten etablert en ny reklamepolitikk som vil måtte skape presedens for lignende saker: Konsekvensene ved å la de faglige begrunnelsene for tillatelsene få stå, vil være at private grunneiere og tiltakshavere fra nå av må kunne forvente at deres søknader om utplassering av lignende skilt- og reklameinnretninger vil bli vurdert på samme måte som reklametårnene og gis tillatelse, når de ytre rammene ellers er sammenlignbare. Noe annet vil være i strid med forvaltningsloven. Dette har vært kjent for kommunen gjennom utallige avisoppslag lenge før tillatelsene ble gitt, bl.a. i en artikkel i Dagbladet 13. oktober 2003 av Iacob Heiberg og undertegnede. Er det dette kommunen ønsker?

FOR Å GJENOPPRETTE faglig og forvaltningsmessig troverdighet og forutsigbarhet i saksbehandlingen må Oslo kommune få på bena en håndterbar og bevisst skilt- og reklamepolitikk. Dette kan kun oppnås ved at kommunen ikke påberoper seg eiendomsretten for å få fjernet reklametårnene, men ved å gi tillatelsene en ny, faglig vurdering, gjerne ved å anvende kommunens egen vedtekt og veileder. Hvis ikke, vil kommunen en dag bråvåkne uten reklametårn, men med et uløst forvaltningsproblem: den har vunnet slaget, men tapt krigen.