FILM: Det finnes ett våpen pr. tolvte menneske her på jorda. Spørsmålet er: hvorledes bevæpner vi de elleve andre? sier frilanskyniker og -våpenhandler Yuri Orlov innledningsvis i «Lord of War».

Innledningen er det «stiligste» ved Andrew Niccols' film om den blodstenkte globale våpenhandelen.

Til tonene av en årgangs Buffalo Springfield-låt følger vi en kule fra en sovjetisk dreiebenk og videre i alle ledd til den forårsaker et hull i panna til en guttunge i Afrika.

Pamflett
Resten av filmen er nesten like skjematisk. Nicolas Cage spiller Yuri Orlov, en ukrainer i Lille Odessa i New York som er kommet til USA under påskudd av å være jøde. Han slår seg raskt opp på det illegale våpenmarkedet, takket være onkler i gunstige posisjoner i gamlelandet når Sovjetunionen går i oppløsning. Cages voiceover dominerer filmens tone, den ligger som et kommentarspor over en bildefortelling som delvis får preg av å være dokumentarisme. Avsløringen av den kyniske virksomheten, bevæpningen av store og små diktatorer og tilfeldige krigsherrer i Liberia, Sierra Leone, Balkan, Colombia, Afghanistan osv. framstår mer som en pamflett mot amoralske krigsprofitører enn som en karakterdrevet historie om en manns kalde ondskap.

Satire
Det er synd, for «Lord of War» har potensial i seg til å avkle den internasjonale våpensmuglingen med samme effektive intensitet som «The Constant Gardener» gjorde med legemiddelindustrien.

Men fortellerstilen oser her av en så laidback kynisme at virksomheten nesten virker parodisk.

Hoho, som vi ler av diktatoren André Baptiste og hans sønn som skyter begeistret i lufta med sin gullbelagte Kalasjnikov i Monrovia mens han truer Orlov til å framskaffe en sånn som Rambo skjøt med. Og vi kniser av Orlovs bemerkning om at han ikke har handlet med Osama bin Laden fordi det aldri var dekning på sjekkontoen hans.

Det er liten grunn til å tvile på regissør/manusforfatter Niccols' humanistiske motiver med denne filmen idet han avslutningsvis minner oss om at de fem største våpenhandlerne i verden er identisk med de fem nasjonene som er faste medlemmer av FNs sikkerhetsråd. Men overdoser av satire og endimensjonal kynisme skaper her en distanse til budskapet som stenger for innlevelsen.