Agnar Lirhus (27) køler på. Med bok og band.

(Dagbladet.no): Jeg kjenner Agnar fra Moss. Jeg kjenner ham ikke så altfor godt, men nok til at jeg var litt nervøs før jeg begynte å lese boka hans. Var den noe bra?
SUPERROS: - Vi har fått en ny ung dikter i Agnar Lirhus, skriver Jonny Halberg om «Skogen er grønn». Også Eldrid Lunden, professor ved Forfatterstudiet i Bø, trekker fram Lirhus som et av de mest lovende talentene. Det gjør også redaktører i forlag som konkurrerer med Oktober.

SUPERROS: - Vi har fått en ny ung dikter i Agnar Lirhus, skriver Jonny Halberg om «Skogen er grønn». Også Eldrid Lunden, professor ved Forfatterstudiet i Bø, trekker fram Lirhus som et av de mest lovende talentene. Det gjør også redaktører i forlag som konkurrerer med Oktober.
Foto: Forlaget Oktober

KØLER PÅ: Superfamily ga ut albumet «Back In Paris» tidligere i år. Den fikk en firer i Dagbladet og i VG. Her er Agnar (til høyre) i studio sammen med vokalist Steven Wilson. Bak glassruta sitter produsent Kåre Vestrheim.

KØLER PÅ: Superfamily ga ut albumet «Back In Paris» tidligere i år. Den fikk en firer i Dagbladet og i VG. Her er Agnar (til høyre) i studio sammen med vokalist Steven Wilson. Bak glassruta sitter produsent Kåre Vestrheim.
Foto: Espen Røst / Dagbladet



Men jeg var ikke så redd så lenge. For boka fløt avgårde. Historien var sterk. Jeg trodde på boka. Og jeg har troa, som vi sier i Moss, på Agnar Lirhus.


Store ord
«Skogen er grønn» starter med en fotnote. Hvis du tar deg tida til å lese den, vet du hvordan det ender. Hvis du, som meg, hopper over fotnota, skjønner du likevel at det ikke kommer til å ende med gull og grønne skoger.

- Sånn i ettertid synes jeg at det fineste med boka er at den er såpass åpen, sier forfatteren sjøl.

- Leserne kan møte den på flere måter, som alle sammen kan sies å være like relevante. Man kan for eksempel lese den som en rein kjærlighetsroman (ulykkelig, selvfølgelig), eller som en slags barndomsskildring lagt i munnen på et voksent menneske. Så kan man se på den som en slags filosofisk kommentar, eller identitetseksperiment. Og til slutt kanskje et litterært formeksperiment? Store ord, det der. Men den som spør, får svar.

- Hvorfor måtte du skrive den?

- Det var nok ikke sånn at jeg måtte skrive akkurat den boka. Med det mener jeg at det ikke fantes noen klar tematikk eller bestemt fortelling som var nedfelt i meg på forhånd. Kanskje var det heller slik at jeg måtte skrive en bok, og da ble den sånn?


Skurr
Agnar Lirhus har gått Forfatterstudiet i Bø, en av mange forfatterskoler. Men hvilke andre veier finnes?

- Jeg tror det finnes et uendelig antall måter å bli forfatter på. Men for meg er det beinhard disiplin som gjelder. Jeg står opp klokka åtte hver dag. Så skriver jeg meg igjennom gårsdagens produksjon (som alltid er like begredelig). Først når dette har satt seg, setter jeg musikken på fullt og begynner å skrive meg videre. Jeg gir meg ikke før alt er tomt og svart. Da har jeg som regel vondt i hodet og armene.

- Men du har ikke alltid visst at du skulle bli forfatter. Så hvordan ble du det?

- I ungdommen var jeg fast bestemt på å bli musiker. Så begynte jeg på musikkhøgskolen og øvde som en gal. Men det tok ikke lang tid før jeg kom til et punkt hvor dette ble umulig. Jeg hadde liksom mistet all gleden, alle de gode følelsene, omkring det å spille.

Agnar bestemte seg for å glemme alt som het kunst og kreativ aktivitet.

Men noe skurret. Han savnet noe.

- Da jeg skjønte at skrivinga var en åpning, en mulighet, ja da var det bare å køle på.


Rytmisk
Køle på er også noe bandet til Agnar driver med for tida. Superfamily er et mosseband som nå begynner å nå ut til det ganske land. Mange kjenner rockehiten «Shitfuck» (sist hørt i «Tufte IL») og poplåta «Taxi Dancing». Ja, Agnar har faktisk vært en av nettopp danserne i bandet.

Nå har han tatt over bassen.

- Hvordan ser du på forholdet mellom musikk og litteratur? Og hva kommer først?

- Jeg ser på musikk og litteratur som nært beslektet. I skriveprosessen tenker jeg faktisk kun på rytme og klang. Så ser jeg på meningen i etterkant. Justerer opp og ned. Og det er vel nettopp dette som for meg er forskjellen mellom de to: Det finnes ikke noe verbalisert meningsnivå i den reine musikken.


Solstad og Lund
- Lirhus ligger farlig nær Solstad til tider, skriver Jonny Halberg, som anmelder boka i Dagbladet. Og den boka Agnar gleder seg mest til er, nettopp, Dag Solstads neste.

Den siste boka han leste var «Compromateria» av Thure Erik Lund («Sterk bok,» skriver Agnar).

- Nå som det går mot jul: Hvilke bøker vil(le) du gi(tt) bort?

- «Uranophilia» av Thure Erik Lund. «Den Norske Sangeren» av Erland Kiøsterud (om den fortsatt finnes på forlaget). Og «Ellevte Roman, Bok Atten» av Dag Solstad.

- Til slutt: Liker du høsten?

- Er det høst? Trodde det var natt, jeg. Har ikke sett sola på evigheter. Da er nok vinteren bedre.

  • Les Jonny Halbergs anmeldelse av boka

  • Følg med på dagbladet.no/litteratur

    MELD DEG OGSÅ PÅ LITTERATURAVISA. SENDES UT HVER UKE, GRATIS:
    Abonnér gratis på ukebrev:
    litteraturavisa kulturavisa
    Navn: 
    E-post:

  •